Opplevde alle foreldres store mareritt da sønnen ble bortført


Kilde: Nettavisen og Bortført.no

Her har spesialagenter akkurat hentet sønnen til Geir

Opplevde alle foreldres store mareritt da sønnen ble bortført. Hemmelige agenter og en dramatisk redningsaksjon ble til slutt løsningen.

Fratatt all myndighet
Marerittet til Geir startet da han satt i bilen på vei hjem fra jobb med en kollega i 2010.

– Jeg fikk en telefon fra politiet som ba meg komme til stasjonen umiddelbart. Her fikk jeg beskjed om at jeg var siktet for å ha misbrukt sønnen min. Alt samvær ble opphørt og jeg ble fratatt all myndighet til å følge barnet vårt. Den som rettet anklagene var barnets mor, sier han.

Geir brukte mer enn fire måneder på å renvaske seg.

– Det verserte falske anklager og beskyldninger om overgrep. Etter fire måneder valgte politiet å henlegge anklagene som åpenbart grunnløse. Den største grunnen til at saken ble henlagt var selvfølgelig at alle beskyldningene var usanne, sier han.

Risikerte spansk rettssak
Etter å ha jobbet i fire uker med en frivillig retur, fortalte politiet Geir at situasjonen var fastlåst og at de ikke kom noen vei. Han tar på nytt kontakt med Justisdepartementet som forteller at gutten vil returneres til Norge i løpet av åtte uker.

– Jeg ble likevel usikker og kontaktet mennesker i nettverket tilBortført.no. De fortalte en helt annen historie. Nemlig at en slik tilbakeføringsprosess kunne ta mange år, hvis jeg i det hele tatt klarte få han tilbake. Jeg ble fortalt at Haagkonvensjonen er full av unntaksbestemmelser, spesielt i en sak hvor det er rettet mistanker om at det er begått overgrep. Da jeg konfronterte Justisdepartementet med de nye opplysningene, bekreftet saksbehandleren at dette stemte og fortalte at jeg risikerte å måtte føre en spansk rettssak som kunne vare i flere år, sier han.

Forsøkt slått
Martin Waage, sjef i sikkerhetsselskapet ABP World Group, opplyser at operasjonen kostet rundt 200.000 kroner og ble ansett som relativt udramatisk.

– Vi var to operatører som dro til Spania med Geir og broren. Vi hadde gjort en del forarbeid før operasjonen og brukte kort tid på å lokalisere ungen. I det Geir hentet barnet ble han fysisk hindret. Vi valgte da å bryte inn, ta nakkegrep på en mannsperson og få kontroll på han, mens Geir og sønnen kom seg i sikkerhet, sier han.

– Hva var den største utfordringen?

– Å komme seg ut av landet før man ble pågrepet av lokalt politi. Men vi hadde planlagt en fluktrute, så det ble ikke noe problem, sier Waage.

Les hele saken her: Nettavisen.no 

——————

Barnebortføring som tema på Litteraturhuset

Advokat Morten Furuholmen innledet sitt foredrag med disse ordene: ”Det første som slår meg er at det å miste eller bli frarøvet sitt barn må jo være det største inngrepet, og det mest traumatiske man kan oppleve. Og det som jeg opplever som spesielt i barnebortføringssaker er at man får et sett av belastninger som kommer samtidig.

Jeg husker en sak hvor jeg stilte en psykolog spørsmål om han kunne gi en definisjon på en depresjon, og da sa han at når summen av belastinger blir for mange så får man en depresjon. Når man da ser på barnebortføringssakene så begynner jo det ofte med at et ekteskapsbrudd, som i seg selv er veldig tramatisk, så skal man gå gjennom ofte langvarige rettsforhandlinger, som er en meget stor belastning. Og når da i tillegg til at barnet blir frarøvet, også opplever å  bli utsatt for et system som både oppleves som veldig urettferdig og inkompetent, samt at man kommer i en situasjon hvor økonomien blir helt ruinert.

“Dette koster, med rettssaker og bidragsplikt. Jeg tror at mange etter en sånn prosess sitter igjen med, ikke bare en ruinert økonomi, men veldig ødelagt psykisk og fysisk helse.”

Barnebortføringsseminaret ble arrangert av Mannsforum som hadde valgt den noe provoserende datoen 8. mars. Seminaret ble gjennomført på en ballansert og lærerik maner med flinke foredragsholdere og en ordstyrer som ga alle god anledning til å ytre seg.

seminar 2

Geir Wågenes ga en beretning om sin sønns bortføring og tilbakeføring fra Spania, les mer om Geirs opplevelser her.

Julie Muren ga oss et innblikk i hvordan norske myndigheter behandler utenlandske foreldre når barn bortføres til Norge. Julies historie kan du lese her eller se TV2-dokumentaren. 

Patricia Svendsen beskrev hvordan hun har bistått foreldre med barn bortført til Norge i sin jobb i den Britiske ambassaden i Oslo. Ole Texmo fra Mannsforum ga en innledning til seminaret og tok seg av ordstyringen.

Utfordringer i rettssystemet

Furuholmen påpeker at i barnebortføringssaker blir man overlatt til et helt fremmed rettssystem og man er jo da prisgitt at det systemet faktisk fungerer. At det er kompetente advokater, kompetente dommere og at det er en prosessordning som gjør at man har å gjennomføre en prosess innen gitte tidsfrister.

Man opplever også at barna blir utsatt for veldig stor grad av påvirkning, og man får rettet en rekke beskyldninger mot seg, som man må imøtegå i et fremmed land. Noe som ikke er lett. Man må sitte i en domstol i et kanskje fjerntliggende land, med fremmed språk, også skal man da imøtegå og bevise at de anklagene er uriktige.

Furuholmen påpeker at i barnebortføringssaker blir man overlatt til et helt fremmed rettssystem og man er jo da prisgitt at det systemet faktisk fungerer. At det er kompetente advokater, kompetente dommere og at det er en prosessordning som gjør at man har å gjennomføre en prosess innen gitte tidsfrister.

Man opplever også at barna blir utsatt for veldig stor grad av påvirkning, og man får rettet en rekke beskyldninger mot seg, som man må imøtegå i et fremmed land. Noe som ikke er lett. Man må sitte i en domstol i et kanskje fjerntliggende land, med fremmed språk, også skal man da imøtegå og bevise at de anklagene er uriktige. For å klare å gjennomføre dette skal man ha resurser, økonomi og et nettverk rundt seg.

seminar
Foto fra venstre: Geir Wågenes, Silje Schevig, Patricia Svendsen og Jill Rubini

Follow our updates on Twitter and Facebook

One key to ABP World Group`s successful recovery and re-unification of your loved one is to use all necessary means available

Contact us here: Mail

Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

NOTE: We are always available 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443

UK Phone Number: 020 3239 0013 –

Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

Ensidig og misvisende om barnebortføring


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra justisdepartementet har forsikret at ”det nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker” (Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry forklarer politiets innsats med at ”det skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at regjeringens innsats på området virker”.

Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om. Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.

Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander om vold og overgrep.

Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse til Justisdepartementets tall at ”stadig flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.

Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske menn fra Midtøsten ”stikker av med barna” (23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert trussel og fiendebilde.

Les hele kronikken her: Forum For Menn Og Omsorg

Apen er et symbol på seksualitet!


Av: Kjell Schevig, Bortført.no

Den lille gutten plukket seg ut en lekeapekatt fra psykoterapeutens utvalg av dokker og lekedyr. Apen, forklarte psykoterapeuten til domstolen, er et symbol på seksualitet, og derfor måtte et overgrep ha funnet sted. Les mer om denne utrolige historien i BT Magasinet 09.04.11 og Ole Texmos artikkel ”Når retten ikke virker”.

På åtti- og nittitallet opplevde vi en flodbølge av incestbeskyldninger i barnefordelingssaker. Mange foreldre fikk fengselsstraffer. Men i ettertid har det vist seg at flere saker ikke hadde noen forankring i virkeligheten. Den pensjonerte dommeren Trygve Lange-Nielsen gjenopptok mange saker, og bidro til oppklaring av 24 justismord.

Atle Joar Hage tok sitt eget liv etter å ha sonet en dom for seksuelle overgrep mot sine to barn, men ble 11 år etter sin død fullstendig renvasket i en gjenopptakelsessak som barna selv anla.

Lagmannsrettens enstemmige frifinnelse av Atle Joar Hage inneholdt sterk kritikk av de sakkyndige psykologene som var overbevist om at Atle hadde misbrukt sine barn. Hages eks-kone har rettet feilaktige incestbeskyldninger mot i alt tre menn: Atle Joar Hage, Per Borthen (andre ektemann), samt hennes og Atle Joars sønn. Kvinnen har utrolig nok ikke blitt stilt til ansvar for all elendigheten hun har forårsaket.

Fremdeles forekommer det uforholdsmessig mange anklager om seksuelle overgrep ved barnefordelingsaker, men i dag fester domstolene sjeldnere lit til anklagene, og det fører sjeldent til straffesaker. Likevel mister som regel foreldre som er utsatt incestbeskylninger all kontakt med barna sine, antakelig fordi rettssakkyndige psykologer og barnevernsansatte er veldig opptatt av sex. I boken “Norske ruiner i utvalg” gir Jon Gulbrandsen følgende eksempler:

”En psykolog hadde analysert en barnetegning i forbindelse med en undersøkelsessak for barnevernet.  Barnet hadde tegnet en by, og blant alle husene fantes også noen høyhus, noe psykologen syntes var mistenkelige fordi de var avlange i form …  Hun konkluderte med at høyhusene var fallossymboler og at barnet derfor kunne ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Men det er ikke bare høyhus som kan synes mistenkelige.

I den berømmelige Bjugnsaken hadde en ingen konkrete holdepunkter for at overgrep hadde funnet sted i Botngård Barnehage, men sju mennesker ble likevel fengslet, og én var nær ved å bli dømt. Grunnlaget var ofte ikke annet enn at en spesialpsykolog hadde fortalt retten at hun var bekymret fordi barn tegnet store ører, eller at en klinisk pedagog mente at hun kunne avdekke overgrep ved å oppfordre barn til å fantasere om overgrep eller hypotetisk å godta at overgrep hadde funnet sted.”

Psykolog Arvid Inge Solli, som har operert som rettssakkyndig siden 1984, møtte en svært velartikulert far i retten. Solli likte ikke å bli motsagt, og proklamerte til retten at ”farens veltalenhet var et forvarsel om at han kunne bli voldelig og ukontrollert”.

Om psykologer tror at barn har blitt utsatt for overgrep, og prøver å mane fram minner, kan de skape falske minner hos barna.  Store norske leksikon definerer det slik: Falske minner – forekommer når folk mener å «huske» hendelser som avviker fra det som virkelig har skjedd. Slike forestillinger kan oppstå ved at man forveksler informasjon fra andre kilder (hva man er blitt fortalt, kan tenke seg, eller har opplevd i ettertid) med faktiske erindringer. Hendelser fra barndommen som man tilsynelatende har glemt eller fortrengt, men som kan vekkes til live på et senere tidspunkt (for eksempel under psykoterapi), kan vise seg å være falske.”

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook

Familiestiftelsen og Arnstein Øyslebø


Familiestiftelsen og Arnstein Øyslebø

Familiestiftelsen profilerer seg som en frivillig organisasjon som tilbyr hjelp til foreldre med barnefordelingssaker, konflikter med barnevernet og barnebortføringssaker. Familiestiftelsens generalsekretær Arnstein Øyslebø er nylig avgått, trolig fordi han er under etterforskning av politiet, etter å ha holdt ei 13 jente skjult for barnevernet. Arnstein Øyslebø har også blitt mye omtalt i media etter en pikant sammenblanding av Familiestiftelsen og en Sex-klubb.

Mye tyder imidlertid på at generalsekretær Øyslebø bare er avgått på papiret, og at han fremdeles driver sin rådgivningsvirksomhet. Øyslebø, som er utdannet økonom, har ingen relevant juridisk kyndighet. Vi vil derfor anmode foreldre som har mottatt råd av Arnstein Øyslebø om å tenke seg godt om, og gjerne rådføre seg med advokat, før de eventuelt følger disse rådene. Dette gjelder spesielt om man skulle bli oppfordret til omsorgsunndragelse eller annen form for selvtekt.

Les mer om Familiestiftelsen og Øyslebø her: Solidaritet med dress og slips

Seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN


Mer om Arnstein Øyslebø og Familiestiftelsen – Av Ole Texmo


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Solidaritet med dress og slips del 2/2

For å unngå å falle gjennom må man på godt norsk ha gjort hjemmeleksa si. Spesielt gjelder dette når man skal representere andre enn sine egne interesser. Her er vi ved et kjernepunkt i tilfellet Arnstein Øyslebø.

Generalsekretæren har helt fra starten hatt store ambisjoner om å bli familiepolitikkens Bellona. Men ulikt Frederic Hauge som aldri var redd for å bli skitten på henda, har Øyslebø aldri villet grave for å rydde opp. Retorisk har det haglet med store ord som etikk og ansvar og empati og gudbedre. Men alt vi har sett er rot og intriger.

Familiestiftelsen startet med noe de kalte ”firkløver-prosjektet”, hvor generalsekretæren tok seg av noen mødre, mens andre fikk oppleve seg tilsidesatt. Selv har jeg fått mangen telefon fra folk som lurte på hva denne ”familiesplittelsen” egentlig drev med. Flere har uavhengig av hverandre fortalt at da de ringte til det de trodde var en stor og anerkjent landsomfattende hjelpeorganisjaon, kom de direkte i kontakt med Swingersklubben. For mennesker i krisesituasjoner hvor deres familier er i ferd med å gå i oppløsning, kanskje etter utroskap for alt vi vet, må det være unødvendig demoraliserende å bli satt rett over til Swingers.

Man trenger ikke være prippen for å se at denne koblingen er uheldig mildest talt. Men Generalsekretær Arnstein Øyslebø har helt til det siste benektet koblingen. Dette er ganske fantastisk, verdt en studie i psykologiske forsvarsmekanismer. Psykologiprofessor Frode Thuen, hvor er du? Her er nok snadder med sjalusi og utroskap til å engasjere et kobbel av anerkjente samlivsterapeuter: Familiepolitikkens Bellona? Når Øyslebø etter SAs oppslag skal rundt og slukke branner i de nettverkene han allerede har forsøkt flere ganger å skitne til, er det med appell til at ”dette er skadelig for oss alle”. Det har sannsynligvis generalsekretæren rett i. Men neppe på den måten han selv mener seg tjent med å legitimere.

Nå vil han ha ytterligere solidaritet fra enkeltmennesker og nettverk han har vært med på å vanskeliggjøre virkomheten til. Eier denne fyren ingen skam! Det negative fokuset på ”store barnevernsrådgivere” som SA har satt søkelys på gjennom en omfattende artikkelserie, har neppe gavnet motkulturen som heretter risikerer både ytre og indre mistillit. Særlig når en tilsynelatende stor aktør med fet logo ag aktiv markedsføring driter så kraftig i eget og andres reir at miljøaktivisten Frederik Hauge måtte ha brukt dobbelt sett med verneutstyr, skulle han tatt i materien.

Mengder av konfidensielle opplysninger passerer gjennom organisasjoner og nettverk. Hvis man ikke har ryddighet i disse, men som Familiestiftelsen lar papierer flyte rundt uten system og kontroll, kan man risikere at opplysinger kommer i feil hender og kan bli misbrukt. Da Familistiftelsen hold til i Parkveien i Oslo, i samrøre med sexklubben, var generalsekretæren veldig ivrig med å skulle samle så mye saksdokumenter som overhodet mulig. Angivelig skulle han ”dokumentere”, men hva? Jeg sa fra flere ganger om at det ikke er uproblematisk å ha så mye sensitivt materiale liggende, og med tanke på å ”dokumentere” overfor myndigheter, må det dessuten kvalifiseres hvilken relevans og beviskraft ulike dokumenter er ment å ha, isolert og i kontekst.

For Familiestiftelsen var det om å gjøre å samle så mye som mulig, kopiere og scanne, svære maskiner ble kjøpt inn til formålet. Menige medlemmer ble rekvirert som var det heimevernet som skulle forhindre vårflom i Glommavassdraget. Hvor dataene befinner seg nå er et spørsmål flere stiller seg. Øyslebø kjøpte også inn kameraer og annet opptaksutstyr. Hva dette skulle brukes til er uklart. Når man forestiller seg at sexklubber og lignende aktiviteter mer enn i teorien brukes til hvitvasking, at det ikke er helt uvanlig med utpressing og annen kriminell aktivitet forbundet med irregulær sexuell aktivitet, kan man jo lure på hva som skjer når ett og annet dokument kommer på vidvanke, Sammen med en opptakskasett.

All den tid Familiestiftelsen og Swingersklubben har hatt såpass nære organisatoriske forbindelser (telefon, adresser, domene mv) er det ikke utenkelig om det også er løse passord og brukernavn i omløp. Med mindre det er Arnstein Øyslebø som står bak alt sammen, at familiesplittelsen kun er et påskudd til å koble begge virksomhetene. Dessverre gir hans måte å drive sin business på all grunn til å spekulere i slike scenarier. Det kan også være på sin plass å rette oppmerksomheten på hans nære medarbeidere. Sverre Hugo Rogstad er nevnt. Han har også en tvilsom fortid i Foreningen 2 Foreldre (F2F).


Redaktørens merknad:

Det jeg har lest i de to artiklene som er ført i pennen av frilansskribent Ole Texmo, gjør meg ikke bare skuffet og sjokkert, men det gjør meg samtidig ganske så forbannet – for å si det mildt. Jeg kan bekrefte at ”generalsekretæren” i den omtalte stiftelsen, grovt misbrukte min tillit ved flere tilfeller.

Organisasjonen Sivorg som fortsatt eksisterer, omtales også i artikkelens del 1. Også i dette tilfelle misbrukte Arnstein Øyslebø min tillitt. Men han nøyde seg ikke med det. Mitt eget og ikke helt ferdige konsept for ekte solidaritets arbeid for ofre for offentlig makt- og myndighetsmisbruk, ble nærmest kopiert av Familiestiftelsen ved den såkalte ”generalsekretæren”. Han skulle bli kongen av dem alle.
Skadene etter Arnstein Øyslebø’s personlige crusaid kan bli vanskelig å få rettet opp. Kanskje var det akkurat dette maktmisbrukende myndigheter ville skulle skje.

Splitt og hersk syndromet lever tydeligvis i beste velgående i ”rettsstaten” Norge. Men! Det finnes fortsatt mennesker som ikke er redde for å kjempe mot autoriteter, og som heller ikke har en skjult agenda som den Arnstein Øyslebø åpenbart må ha hatt. Artiklenes forfatter er den ene, undertegnede er den andre m. fl. Denne saken har stor allmenn interesse, og av nevnte årsak har begge artikler fått passere usensurert. Red.

Les hele saken Her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse fra Ole Texmo – Forum for menn og omsorg

Familiestiftelsen seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN


Solidaritet med dress og slips


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Oslo. Publisert 30.11.2010.
Artikkel del 1 av 2 deler.

Stavanger Aftenblad (SA) meldte fredag 19.11.10 med store typer over forsiden: ”Barnevernaktivister har tette bånd til sexklubb”. I selve oppslaget på s6-7 er overskriften mer presis. ”Barnevernrådgiver midt i sexklubbstrid”.

Det er generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen det siktes til. Generalsekretæren har lenge drevet sin stiftelse på kant med lov og rett, for ikke å nevne på kant med aminnelig folkeskikk.

Når SA velger sin forsideoverskrift har det sammeheng med publisering av en rekke artikler med kritisk søkelys på virkomheten til ”barnevernsrådgivere som opererer på nett”. Forideoverskriften kan imidlertid være misvisende all den tid det vel kun er generalsekretær Øyslebø i Familiestiftelsen som beviselig har blandet kortene. Familiestiftelsens øvrige medlemmer kan være mer og mindre uskyldige og uvitende om de tette båndene mellom generalsekretæren og Swingers.

Generalsekretæren ble tidligere i år siktet for medvirkning til barnekidnapping i en konkret barnevernsak kalt ”Lindøy-saken”. Aktivistiske former for sivil ulydighet er ikke nødvendigvis galt i alle tilfeller, verken juridisk eller moralsk. Men for generalsekretærens vedkommende er det god grunn til å mistenke at han ikke har satt seg inn i saken, eller reflektert over at han kan sette andre enn seg selv i vanskeligheter med sine handlinger.

Å reflektere over slike etiske problemstillinger som f.eks hvem som berøres av ulike type handlinger eller unnlatelser, er ikke like godt utviklet blant folk, verken hos profesjonelle aktører eller i de motkulturelle miljøene. Min hensikt med denne artikkelen er å høyne bevissthetsnivået hos motkulturen; å skape grobunn for en sunnere organisasjonkultur. Solidaritet uten baktanker og kyniske strategier.

Når det er sagt er det viktig å skille mellom navngitte enkeltpersoner og aktørers handlinger, og legitimiteten til konkrete organisasjoner og sammenslutninger. Familiestiftelsen fikk raskt navnet ”Familiesplittelsen” på folkemunne. Gründer Arnstein Øyslebø reiste land og strand rundt og samlet medlemmer og stiftere. Øyslebø og enkelte av hans nære medarbeidere tusket til seg mailinglister fra allerede etablerte virksomheter som basis for å samle støtte.

For å kunne befatte seg med saker og ting må man være ryddig i grenseoppgangen mellom ulike roller. Jeg har sett på nært hold hvordan Øyslebø har presset foreldre så langt i å gi ham fullmakt til å representere seg på en formelt sett helt ulogisk og ukorrekt måte, at vedkommende forelder fikk psykisk sammenbrudd og havnet på institusjon. Hadde Øyslebø gjort hjemmeleksen sin og forstått hvordan man går frem både rent formelt, for ikke å si hensynsfullt, kunne flere menneskeskjebner blitt mindre belastet. Slik grunnlagskompetanse om systemnivåer er helt nødvendig. Det er heller ikke så dumt å ha sin egen sti ren og fri for svineri.

Generalssekretæren har ingen sperrer for egen kunnskapsløshet. Han kan bruke av stiftelsens penger til å reise utenlands og operere uten mandat i geografiske områder med interne borgerkrigslignende tilstander, i områder og i settinger hvor man nettopp skal opptre meget varlig. Men generalsekretæren har få om noen begreper om etiquette og commom courtesy. Til fare for dem han angivelig skal hjelpe, uskyldige tredjeparter som barn inkludert. Og til skade for ”saken”, både den med liten og den med stor s.

Det fins profesjonelle folk til å bistå ved barnebortføring. Det har Øyslebø vanskelig for å fatte. Øyslebø er visstnok utdannet siviløkonom. Når han blir satt på plass, svarer han med å ville lage en ”cost-benefit – analyse” av den autoriserte oppdragsutøvers virksomhet. Som om Øyslebø selv var  istand til å lage en slik analyse, som om han vet hva en analyse er. Vi har ikke sett noe til cost-benefit – analysen, like lite som vi har sett noe særlig til andre akademisk kvalifiserte arbeider fra generalsekretæren som leder av Familiestiftelsen.

Les hele artikkelen her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse av Ole Texmo

Parental Alienation Syndrome: How to Detect It and What to Do About It


By J. Michael Bone and Michael R. Walsh

Although parental alienation syndrome (PAS) is a familiar term, there is still a great deal of confusion and unclarity about its nature, dimensions, and, therefore, its detection.(1) Its presence, however, is unmistakable. In a longitudinal study of 700 “high conflict” divorce cases followed over 12 years, it was concluded that elements of PAS are present in the vast majority of the samples.(2) Diagnosis of PAS is reserved for mental health professionals who come to the court in the form of expert witnesses. Diagnostic hallmarks usually are couched in clinical terms that remain vague and open to interpretation and, therefore. susceptible to argument pro and con by opposing experts. The phenomenon of one parent turning the child against the other parent is not a complicated concept, but historically it has been difficult to identify clearly. Consequently, cases involving PAS are heavily litigated, filled with accusations and counter accusations, and thus leave the court with an endless search for details that eventually evaporate into nothing other than rank hearsay. It is our experience that the PAS phenomenon leaves a trail that can be identified more effectively by removing the accusation hysteria, and looking ahead in another positive direction.

For the purpose of this article the authors are assuming a fair degree of familiarity with parental alienation syndrome on the part of the reader.(3) There are many good writings on PAS which the reader may wish to consult now or in the future for general information. Our focus here is much more narrow. Specifically, the goal is twofold. First we will describe four very specific criteria that can be used to identify potential PAS. In most instances, these criteria can be identified through the facts of the case, but also can be revealed by deposition or court testimony. Secondly, we wish to introduce the concept of “attempted” PAS; that is when the criteria of PAS are present, but the child is not successfully alienated from the absent parent. This phenomenon is still quite harmful and the fact of children not being alienated should not be viewed as neutral by the court.


Any attempt at alienating the children from the other parent should be seen as a direct and willful violation of one of the prime duties of parenthood.



The criteria described below are fairly easy to identify separate and apart from the court file. When there is uncertainty about any of them, these criteria can be used to guide the attorney in the deposing of witnesses as well as in their examination in court.

Criteria I: Access and Contact Blocking

Criteria I involves the active blocking of access or contact between the child and the absent parent. The rationale used to justify it may well take many different forms. One of the most common is that of protection. It may be argued that the absent parent’s parental judgment is inferior and, therefore, the child is much worse off from the visit. In extreme cases, this will take the form of allegations of child abuse, quite often sexual abuse. This will be addressed in more detail in Criteria II, but suffice it to say that often this is heard as a reason for visitation to be suspended or even terminated. On a more subtle and common level, an argument heard for the blocking of visitation is that seeing the absent parent is “unsettling” to the child, and that they need time “to adjust.” The message here is that the absent parent is treated less like a key family member and more like an annoying acquaintance that the child must see at times. Over time, this pattern can have a seriously erosive effect on the child’s relationship with the absent parent. An even more subtle expression of this is that the visitation is “inconvenient,” thereby relegating it to the status of an errand or chore. Again the result is the erosion of the relationship between the child and the absent or “target” parent. One phenomenon often seen in this context is that any deviation from the schedule is used as a reason to cancel visitation entirely.

The common thread to all of these tactics is that one parent is superior and the other is not and, therefore, should be peripheral to the child’s life. The alienating parent in these circumstances is acting inappropriately as a gatekeeper for the child to see the absent parent. When this occurs for periods of substantial time, the child is given the unspoken but clear message that one parent is senior to the other. Younger children are more vulnerable to this message and tend to take it uncritically; however, one can always detect elements of it echoed even into the teenage years. The important concept here is that each parent is given the responsibility to promote a positive relationship with the other parent. When this principle is violated in the context of blocking access on a consistent basis, one can assume that Criteria I has been, unmistakably identified.

Criteria II: Unfounded Abuse Allegations

The second criteria is related to false or unfounded accusations of abuse against the absent parent. The most strident expression of this is the false accusation of sexual abuse.(4) It has been well studied that the incident of false allegations of sexual abuse account for over half of those reported, when the parents are divorcing or are in conflict over some post dissolution issue.(5) This is especially the situation with small children who are more vulnerable to the manipulations implied by such false allegations. When the record shows that even one report of such abuse is ruled as unfounded, the interviewer is well advised to look for other expressions of false accusations.

Other examples of this might be found in allegations of physical abuse that investigators later rule as being unfounded. Interestingly our experience has been that there are fewer false allegations of physical abuse than of other forms of abuse, presumably because physical abuse leaves visible evidence. It is, of course, much easier to falsely accuse someone of something that leaves no physical sign and has no third party witnesses.

A much more common expression of this pattern would be that of what would be termed emotional abuse. When false allegations of emotional abuse are leveled, one often finds that what is present is actually differing parental judgment that is being framed as “abusive” by the absent parent. For example, one parent may let a child stay up later at night than the other parent would, and this scheduling might be termed as being “abusive” or “detrimental” to the child. Or one parent might introduce a new “significant other” to the child before the other parent believes that they should and this might also be called “abusive” to the child. Alternatively one parent might enroll a child in an activity with which the other parent disagrees and this activity is, in actuality, a difference of parental opinion that is now described as being abusive in nature. These examples, as trivial as they seem individually, may be suggestive of a theme of treating parental difference in inappropriately subjective judgmental terms. If this theme is present, all manner of things can be described in ways that convey the message of abuse, either directly or indirectly. When this phenomenon occurs in literally thousands of different ways and times, each of which seems insignificant on its own, the emotional atmosphere that it creates carries a clearly alienating effect on the child.

Obviously, this type of acrimony is very common in dissolution actions but such conflict should not necessarily be mistaken or be taken as illustrative of the PAS syndrome; however, the criteria is clearly present and identifiable when the parent is eager to hurl abuse allegations, rather than being cautious, careful. and even reluctant to do so. This latter stance is more in keeping with the parent’s responsibility to encourage and affirmatively support a relationship with the other parent. The responsible parent will only allege abuse after he or she has tried and failed to rationalize why the issue at hand is not abusive. Simply put, the responsible parent will give the other parent the benefit of the doubt when such allegations arise. He or she will, if anything, err on the side of denial, whereas the alienating parent will not miss an opportunity to accuse the other parent. When this theme is present in a clear and consistent way, this criteria for PAS is met.

Criteria III: Deterioration in Relationship Since Separation

The third of the criteria necessary for the detection of PAS is probably the least described or identified, but critically is one of the most important. It has to do with the existence of a positive relationship between the minor children and the now absent or nonresidential parent, prior to the marital separation; and a substantial deterioration, of it since then. Such a recognized decline does not occur on its own. It is, therefore, one of the most important indicators of the presence of alienation as well. as a full measure of its relative “success.” By way of example, if a father had a good and involved relationship with the children prior to the separation, and a very distant one since, then one can only assume without explicit proof to the contrary that something caused it to change. If this father is clearly trying to maintain a positive relationship with the children through observance of visitation and other activities and the children do not want to see him or have him involved in their lives, then one can only speculate that an alienation process may have been in operation. Children do not naturally lose interest in and become distant from their nonresidential parent simply by virtue of the absence of that parent. Also, healthy and established parental relationships do not erode naturally of their own accord. They must be attacked. Therefore, any dramatic change in this area is virtually always an indicator of an alienation process that has had some success in the past.

Most notably, if a careful evaluation of the pre-separation parental relationship is not made, its omission creates an impression that the troubled or even alienated status that exists since is more or lees an accurate summary of what existed previously. Note that nothing could be further from the truth! An alienated or even partially or intermittently alienated relationship with the nonresidential parent and the children after the separation is more accurately a distortion of the real parental relationship in question. Its follow-through is often overlooked in the hysterical atmosphere that is often present in these cases. A careful practitioner well knows that a close examination is warranted and that it must be conducted with the utmost detail and scrutiny.

If this piece of the puzzle is left out, the consequences can be quite devastating for the survival of this relationship. Also, without this component, the court can be easily swayed into premature closure or fooled into thinking that the turmoil of the separation environment is representative of the true parent-child relationship. Once this ruling is made by the court, it is an exacting challenge to correct its perception.

In a separate but related issue, a word should be said about the use of experts. First, it must be understood that all mental health professionals are not aware of nor know how to treat the PAS phenomenon. In fact, when a mental health professional unfamiliar with PAS is called upon to make a recommendation about custody, access, or related issues, he or she potentially can do more harm than good. For example, if the psychologist fails to investigate the pre-separation relationship of the nonresidential parent and the children, he or she may very easily mistake the current acrimony in that relationship to be representative of it, and recommend that the children should have less visitation with that parent, obviously supporting the undiagnosed PAS that is still in progress. If that expert also fails to evaluate critically the abuse claims or the agenda of the claimant, they may be taken at face value and again potentially support the undiagnosed PAS. If that professional is not also sensitive to the subtleties of access and contact blocking as its motivator, he or she may potentially support it, thereby contributing to the PAS process. When these things occur, the mental health professional expert has actually become part of the PAS, albeit unwittingly. Alarmingly, this happens often. Suffice it to say, if PAS is suspected, the attorney should closely and carefully evaluate the mental health professional’s investigation and conclusion. Failure to do so can cause irreparable harm to the case, and, ultimately to the children.


Criteria IV: Intense Fear Reaction by Children

The fourth criteria necessary for the detection of PAS is admittedly more psychological than the first three. It refers to an obvious fear reaction on the part of the children, of displeasing or disagreeing with the potentially alienating parent in regard to the absent or potential target parent. Simply put, an alienating parent operates by the adage, “My way or the highway.” If the children disobey this directive, especially in expressing positive approval of the absent parent, the consequences can be very serious. It is not uncommon for an alienating parent to reject the child(ren), often telling him or her that they should go live with the target parent. When this does occur one often sees that this threat is not carried out, yet it operates more as a message of constant warning. The child, in effect, is put into a position of being the alienating parent’s “agent” and is continually being put through various loyalty tests. The important issue here is that the alienating patent thus forces the child to choose parents. This, of course, is in direct opposition to a child’s emotional well being.

In order to fully appreciate this scenario, one must realize that the PAS process operates in a “fear based” environment. It is the installation of fear by the alienating parent to the minor children that is the fuel by which this pattern is driven; this fear taps into what psychoanalysis tell us is the most basic emotion inherent in human nature–the fear of abandonment. Children under these conditions live in a state of chronic upset and threat of reprisal. When the child does dare to defy the alienating parent, they quickly learn that there is a serious price to pay. Consequently, children who live such lives develop an acute sense of vigilance over displeasing the alienating parent. The sensitized observer can see this in visitation plans that suddenly change for no apparent reason. For example, when the appointed time approaches, the child suddenly changes his or her tune and begins to loudly protest a visit that was not previously complained about. It is in these instances that a court, once suspecting PAS must enforce in strict terms the visitation schedule which otherwise would not have occurred or would have been ignored.

The alienating parent can most often be found posturing bewilderment regarding the sudden change in their child’s feelings about the visit. In fact, the alienating parent often will appear to be the one supporting visitation. This scenario is a very common one in PAS families. It is standard because it encapsulates and exposes, if only for an instant, the fear-based core of the alienation process. Another way to express this concept would be that whenever the child is given any significant choice in the visitation, he or she is put in the position to act out a loyalty to the alienating parent’s wishes by refusing to have the visitation at all with the absent parent. Failure to do so opens the door for that child’s being abandoned by the parent with whom the child lives the vast majority of the time. Children, under these circumstances, will simply not opt on their own far a free choice. The court must thus act expeditiously to protect them and employ a host of specific and available remedies.(6)

As a consequence of the foregoing, these children learn to manipulate. Children often play one parent against the other in an effort to gain some advantage. In the case of PAS, the same dynamic operates at more desperate level. No longer manipulating to gain advantage, these children learn to manipulate just to survive. They become expert beyond their years at reading the emotional environment, telling partial truths, and then telling out-and-out lies. One must, however, remember that these are survival strategies that they were forced to learn in order to keep peace at home and avoid emotional attack by the residential parent. Given this understanding, it is perhaps easier to see why children, in an effort to cope with this situation, often find it easier if they begin to internalize the alienating parent’s perceptions of the absent parent and begin to echo these feelings. This is one of the most compelling and dramatic effects of PAS, that is, hearing a child vilifying the absent parent and joining the alienating parent in such attacks. If one is not sensitive to the “fear-based” core at the heart of this, it is difficult not to take the child’s protests at face value. This, of course, is compounded when the expert is also not sensitive to this powerful fear component, and believes that the child is voicing his or her own inner feelings in endorsing the “no visitation” plan.


Conclusion

All the criteria listed above can be found independent of each other in highly contested dissolutions, but remember that the appearance of some of them does not always constitute PAS. When all four are clearly present, however, add the possibility of real abuse has been reasonably ruled out, the parental alienation process is operative. This does not necessarily mean, however, that it is succeeding in that the children are being successfully alienated from the target parent. The best predictor of successful alienation is directly related to the success of the alienating parent at keeping the children from the target parent. When there are substantial periods in which they do not see the other parent, the children are more likely to be poisoned by the process. Another variable that predicts success is the child’s age. Younger children generally are more vulnerable than older ones. Also, another variable is the depth and degree of involvement of the pre-separation parent-child relationship. The longer and more involved that relationship, the less vulnerable will be the children to successful alienation. The final predictor is the parental tenacity of the target parent. A targeted parent often gives up and walks away, thus greatly increasing the chances of successful alienation.

The question remains: What if all four criteria are present, but the children are not successfully alienated? Should this failure at alienation be seen as nullifying the attempt at alienation? The answer to that should be a resounding “No!” It should be, but often it is not. It is very common to read a psychological evaluation or a GAL’s report that identified PAS but then notes that since it was not successful, it should not be taken very seriously. Nothing could be further from the truth. Any attempt at alienating the children from the other parent should be seen as a direct and willful violation of one of the prime duties of parenthood, which is to promote and encourage a positive and loving relationship with the other parent, and the concept of shared parental responsibility.

It is our feeling that when attempted PAS has been identified, or not, it must be dealt with swiftly by the court. If it is not, it will contaminate and quietly control all other parenting issues and then lead only to unhappiness, frustration, and, lastly, parental estrangement.

Also read an alienated dad`s blog

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Follow our updates on Twitter and Facebook

Les også Ole Texmo