Ensidig og misvisende om barnebortføring

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra justisdepartementet har forsikret at ”det nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker” (Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry forklarer politiets innsats med at ”det skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at regjeringens innsats på området virker”.

Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om. Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.

Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander om vold og overgrep.

Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse til Justisdepartementets tall at ”stadig flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.

Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske menn fra Midtøsten ”stikker av med barna” (23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert trussel og fiendebilde.

Les hele kronikken her: Forum For Menn Og Omsorg

Hvor mange barn ble bortført i 2010?

I løpet av de første seks månedene av 2010 ble så mange som 29 barn bortført fra Norge, en fordobling fra året før.

Etter et svak nedgang i 2009, hvor 30 barn bortført, proklamerte justisminister Knut Storberget til Stortinget at regjeringen forebyggende innsats mot barnebortføring var vellykket. Nå som vi vet at nedgangen i 2009 var midlertidig er ikke Knut Storberget like snakkesalig, og Justisdepartementet har unnlatt å oppdatere statistikken siden juni, slik at vi vet fremdeles ikke om antallet barnebortføringer 2010 er mer enn fordoblet.

Vi vet imidlertid at sommeren er høysesong for bortføring, og at ved skolestart får politiet et rush av anmeldelser fra bekymrede foreldre som ikke har fått barna sine returnert som avtalt. Siden antall bortføringer var oppe på fjorårets nivå, allerede før sommerferien, tegner 2010 til å bli et særdeles dystert rekordår. Det ville ha vært nyttig om statistikken hadde blitt oppdatert i tredje kvartal, slik at vi kunne ha observert antall bortføringer etter sommeren, men justisdepartementet har valgt å ikke oppdatere sin statistikk siden 30. juni.

Da storberget forklarte årsakene til den angivelige nedgangen i barnebortføringer for Stortinget i februar 2010 la han vekt på betydningen av departementenes nettportal, samt Haagkonvensjonen og etablering av en liste over advokater med særlig kompetanse i barnebortføringssaker.

Les hele saken her: Bortført.no

Følg oss på Twitter og Facebook

 

Dette er barnebortføring

Bortførte barn og barnebortføring

Kilde: Bortført.no

Hva er barnebortføring?

Barnebortføring er når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder. Et barn kan også bli ulovlig tilbakeholdt etter et lovlig opphold i utlandet for eksempel ved et ferieopphold eller samvær. Reglene for barnebortføring og tilbakeholdelse er de samme, og begrepet “barnebortføring” omfatter begge forhold.

I de fleste barnebortføringssaker er det en av foreldrene som bortfører barnet. Begrepet omfatter også de tilfeller der besteforeldre eller en annen slektning bortfører barnet, og reglene er de samme. Dersom barnet er kidnappet av fremmede, eventuelt mot løsepenger, anses det ikke som barnebortføring i denne forstand.

Vilkårene for at det skal foreligge en ulovlig barnebortføring:

For at det skal foreligge en ulovlig barnebortføring, må gjenværende forelder ha del av foreldreansvaret, og barnet må ha vært bosatt i det landet som krever barnet tilbakelevert.
Les mer utfyllende om foreldreansvar og utenlandsreiser med barn på Regjeringen.no

Hva gjør du for å få et bortført barn hjem?

Det er vesenlig om barnet er blitt bortført til et land som har tiltrådt Haag-konvensjonen eller Europarådskonvensjonen. Haag-konvensjonen sier at barn som er bortført fra Norge til utlandet skal tilbakeføres til Norge, slik at avgjørelser om barnets fremtid kan treffes her. Domstolen i Norge skal altså avgjøre forhold som daglig omsorg, samvær, etc. Europarådskonvensjonen har regler om gjensidig anerkjennelse og fullbyrding av barnefordelingsavgjørelser fra andre konvensjonsla

Anmeld bortføringen til politiet!

Ved internasjonal barnebortføring gjelder det å handle raskt! Haag-konvensjonen har en grense på 100 dager for å få til en hasteretur med minimalt byråkrati. Rekker du ikke denne fristen, kan du stå ovenfor årelange behandlinger i rettsapparatet. Ofte er politiet tilbakeholden med å innvolvere seg og vil helst henvise deg til Justisdepartementet eller lokal domstol. Spesielt om man er far og barnet bortført av mor, er politiet ofte lite lysten på å gjøre noe.

Barnebortføring er straffbart etter staffeloven § 216. Når barnet først er ført ut av landet, er selvtekten skjedd og politiet har plikt til å ta i mot anmeldelse umiddelbart. Vær best mulig forberedt når du ankommer politiet.

For å få til noe innen 100 dager må man bruke politiet! Barneborføring er ulovlig og politiet har plikt til å hjelpe deg. Ikke gi deg før politiet har gjort jobben sin grundig! De 100 dagene er den beste sjansen du har.

Borføringen må også snarest meldes til Justisdepartementet og du bør samtidig søke om økonomisk hjelp. Det er dyrt og tidkrevende å føre rettssak i utlandet. Om man ikke er formuende er det særdeles vanskelig å stå løpet ut, uten økonomisk hjelp i fra myndighetene.

• Anmeld snarest bortføringen til Justisdepartementet og søk samtidig om økonomisk hjelp
• Undersøk forholdene i landet hvor barnet befinner seg
• Du bør også be Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet om informasjon om hvordan detlandet som barnet er bortført til, forholder seg i praksis til Haag-konvensjonen. Justisdepartementet bør ha en oversikt over om det finnes andre norske barn bortført til dette landet. Les mer her

Bruk en advokat med god kjennskap til internasjonal barnebortføring. Det er ikke nok at en advokat kjenner til Haag-konvensjonen og forventer at domstolen vil følge den. Man må være oppmerksom at utenlandske domstoler benytter seg flittig av unntaksbestemmelser, så det gjelder å stille vel forberedt. Haag-konvensjonen har en god intensjon. Problemet er imidlertid at hjemsendelsesprosenten varierer kraftig mellom de 44 konvensjonslandene. Det er domstolen i landet barnet er bortført til som skal vurdere om tilbakesendelse av barnet skal finne sted eller ikke. Ofte tar disse domstolene andre hensyn enn å følge internasjonale forpliktelser.

• How to Win a Hague Convention Child Abduction Case
• Politiet
• Barne- og likestillingsdepartementet
• Haag-konvensjonens nettside
• Interpol
• ABP world Group Ltd.: Noen ganger fungerer ikke de demokratiske systemene. Man kan havne i en situasjon hvor man har daglig omsorg i Norge, samt rettens medhold i landet barnet er bortført til – uten at barnet blir tilbakeført. I stedet for å gjøre noe klabb på egen hånd, finnes det profesjonelle folk som kan hjelpe. ABP kan bidra med å lokalisere og tilbakeføre savnede, bortførte eller kidnappede barn. ABP kan også tilby rådgivning.
• The International Family Law Office: Her står mye nyttig norske myndigheter ikke forteller deg. Specific Country Information About Child Abduction” gir detaljert informasjon om hvilke utfordringer man møter i de forskjellige landene.

Mer om Arnstein Øyslebø og Familiestiftelsen – Av Ole Texmo

Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Solidaritet med dress og slips del 2/2

For å unngå å falle gjennom må man på godt norsk ha gjort hjemmeleksa si. Spesielt gjelder dette når man skal representere andre enn sine egne interesser. Her er vi ved et kjernepunkt i tilfellet Arnstein Øyslebø.

Generalsekretæren har helt fra starten hatt store ambisjoner om å bli familiepolitikkens Bellona. Men ulikt Frederic Hauge som aldri var redd for å bli skitten på henda, har Øyslebø aldri villet grave for å rydde opp. Retorisk har det haglet med store ord som etikk og ansvar og empati og gudbedre. Men alt vi har sett er rot og intriger.

Familiestiftelsen startet med noe de kalte ”firkløver-prosjektet”, hvor generalsekretæren tok seg av noen mødre, mens andre fikk oppleve seg tilsidesatt. Selv har jeg fått mangen telefon fra folk som lurte på hva denne ”familiesplittelsen” egentlig drev med. Flere har uavhengig av hverandre fortalt at da de ringte til det de trodde var en stor og anerkjent landsomfattende hjelpeorganisjaon, kom de direkte i kontakt med Swingersklubben. For mennesker i krisesituasjoner hvor deres familier er i ferd med å gå i oppløsning, kanskje etter utroskap for alt vi vet, må det være unødvendig demoraliserende å bli satt rett over til Swingers.

Man trenger ikke være prippen for å se at denne koblingen er uheldig mildest talt. Men Generalsekretær Arnstein Øyslebø har helt til det siste benektet koblingen. Dette er ganske fantastisk, verdt en studie i psykologiske forsvarsmekanismer. Psykologiprofessor Frode Thuen, hvor er du? Her er nok snadder med sjalusi og utroskap til å engasjere et kobbel av anerkjente samlivsterapeuter: Familiepolitikkens Bellona? Når Øyslebø etter SAs oppslag skal rundt og slukke branner i de nettverkene han allerede har forsøkt flere ganger å skitne til, er det med appell til at ”dette er skadelig for oss alle”. Det har sannsynligvis generalsekretæren rett i. Men neppe på den måten han selv mener seg tjent med å legitimere.

Nå vil han ha ytterligere solidaritet fra enkeltmennesker og nettverk han har vært med på å vanskeliggjøre virkomheten til. Eier denne fyren ingen skam! Det negative fokuset på ”store barnevernsrådgivere” som SA har satt søkelys på gjennom en omfattende artikkelserie, har neppe gavnet motkulturen som heretter risikerer både ytre og indre mistillit. Særlig når en tilsynelatende stor aktør med fet logo ag aktiv markedsføring driter så kraftig i eget og andres reir at miljøaktivisten Frederik Hauge måtte ha brukt dobbelt sett med verneutstyr, skulle han tatt i materien.

Mengder av konfidensielle opplysninger passerer gjennom organisasjoner og nettverk. Hvis man ikke har ryddighet i disse, men som Familiestiftelsen lar papierer flyte rundt uten system og kontroll, kan man risikere at opplysinger kommer i feil hender og kan bli misbrukt. Da Familistiftelsen hold til i Parkveien i Oslo, i samrøre med sexklubben, var generalsekretæren veldig ivrig med å skulle samle så mye saksdokumenter som overhodet mulig. Angivelig skulle han ”dokumentere”, men hva? Jeg sa fra flere ganger om at det ikke er uproblematisk å ha så mye sensitivt materiale liggende, og med tanke på å ”dokumentere” overfor myndigheter, må det dessuten kvalifiseres hvilken relevans og beviskraft ulike dokumenter er ment å ha, isolert og i kontekst.

For Familiestiftelsen var det om å gjøre å samle så mye som mulig, kopiere og scanne, svære maskiner ble kjøpt inn til formålet. Menige medlemmer ble rekvirert som var det heimevernet som skulle forhindre vårflom i Glommavassdraget. Hvor dataene befinner seg nå er et spørsmål flere stiller seg. Øyslebø kjøpte også inn kameraer og annet opptaksutstyr. Hva dette skulle brukes til er uklart. Når man forestiller seg at sexklubber og lignende aktiviteter mer enn i teorien brukes til hvitvasking, at det ikke er helt uvanlig med utpressing og annen kriminell aktivitet forbundet med irregulær sexuell aktivitet, kan man jo lure på hva som skjer når ett og annet dokument kommer på vidvanke, Sammen med en opptakskasett.

All den tid Familiestiftelsen og Swingersklubben har hatt såpass nære organisatoriske forbindelser (telefon, adresser, domene mv) er det ikke utenkelig om det også er løse passord og brukernavn i omløp. Med mindre det er Arnstein Øyslebø som står bak alt sammen, at familiesplittelsen kun er et påskudd til å koble begge virksomhetene. Dessverre gir hans måte å drive sin business på all grunn til å spekulere i slike scenarier. Det kan også være på sin plass å rette oppmerksomheten på hans nære medarbeidere. Sverre Hugo Rogstad er nevnt. Han har også en tvilsom fortid i Foreningen 2 Foreldre (F2F).

Redaktørens merknad:

Det jeg har lest i de to artiklene som er ført i pennen av frilansskribent Ole Texmo, gjør meg ikke bare skuffet og sjokkert, men det gjør meg samtidig ganske så forbannet – for å si det mildt. Jeg kan bekrefte at ”generalsekretæren” i den omtalte stiftelsen, grovt misbrukte min tillit ved flere tilfeller.

Organisasjonen Sivorg som fortsatt eksisterer, omtales også i artikkelens del 1. Også i dette tilfelle misbrukte Arnstein Øyslebø min tillitt. Men han nøyde seg ikke med det. Mitt eget og ikke helt ferdige konsept for ekte solidaritets arbeid for ofre for offentlig makt- og myndighetsmisbruk, ble nærmest kopiert av Familiestiftelsen ved den såkalte ”generalsekretæren”. Han skulle bli kongen av dem alle.
Skadene etter Arnstein Øyslebø’s personlige crusaid kan bli vanskelig å få rettet opp. Kanskje var det akkurat dette maktmisbrukende myndigheter ville skulle skje.

Splitt og hersk syndromet lever tydeligvis i beste velgående i ”rettsstaten” Norge. Men! Det finnes fortsatt mennesker som ikke er redde for å kjempe mot autoriteter, og som heller ikke har en skjult agenda som den Arnstein Øyslebø åpenbart må ha hatt. Artiklenes forfatter er den ene, undertegnede er den andre m. fl. Denne saken har stor allmenn interesse, og av nevnte årsak har begge artikler fått passere usensurert. Red.

Les hele saken Her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse fra Ole Texmo – Forum for menn og omsorg

Familiestiftelsen seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN

Solidaritet med dress og slips

Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Oslo. Publisert 30.11.2010.
Artikkel del 1 av 2 deler.

Stavanger Aftenblad (SA) meldte fredag 19.11.10 med store typer over forsiden: ”Barnevernaktivister har tette bånd til sexklubb”. I selve oppslaget på s6-7 er overskriften mer presis. ”Barnevernrådgiver midt i sexklubbstrid”.

Det er generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen det siktes til. Generalsekretæren har lenge drevet sin stiftelse på kant med lov og rett, for ikke å nevne på kant med aminnelig folkeskikk.

Når SA velger sin forsideoverskrift har det sammeheng med publisering av en rekke artikler med kritisk søkelys på virkomheten til ”barnevernsrådgivere som opererer på nett”. Forideoverskriften kan imidlertid være misvisende all den tid det vel kun er generalsekretær Øyslebø i Familiestiftelsen som beviselig har blandet kortene. Familiestiftelsens øvrige medlemmer kan være mer og mindre uskyldige og uvitende om de tette båndene mellom generalsekretæren og Swingers.

Generalsekretæren ble tidligere i år siktet for medvirkning til barnekidnapping i en konkret barnevernsak kalt ”Lindøy-saken”. Aktivistiske former for sivil ulydighet er ikke nødvendigvis galt i alle tilfeller, verken juridisk eller moralsk. Men for generalsekretærens vedkommende er det god grunn til å mistenke at han ikke har satt seg inn i saken, eller reflektert over at han kan sette andre enn seg selv i vanskeligheter med sine handlinger.

Å reflektere over slike etiske problemstillinger som f.eks hvem som berøres av ulike type handlinger eller unnlatelser, er ikke like godt utviklet blant folk, verken hos profesjonelle aktører eller i de motkulturelle miljøene. Min hensikt med denne artikkelen er å høyne bevissthetsnivået hos motkulturen; å skape grobunn for en sunnere organisasjonkultur. Solidaritet uten baktanker og kyniske strategier.

Når det er sagt er det viktig å skille mellom navngitte enkeltpersoner og aktørers handlinger, og legitimiteten til konkrete organisasjoner og sammenslutninger. Familiestiftelsen fikk raskt navnet ”Familiesplittelsen” på folkemunne. Gründer Arnstein Øyslebø reiste land og strand rundt og samlet medlemmer og stiftere. Øyslebø og enkelte av hans nære medarbeidere tusket til seg mailinglister fra allerede etablerte virksomheter som basis for å samle støtte.

For å kunne befatte seg med saker og ting må man være ryddig i grenseoppgangen mellom ulike roller. Jeg har sett på nært hold hvordan Øyslebø har presset foreldre så langt i å gi ham fullmakt til å representere seg på en formelt sett helt ulogisk og ukorrekt måte, at vedkommende forelder fikk psykisk sammenbrudd og havnet på institusjon. Hadde Øyslebø gjort hjemmeleksen sin og forstått hvordan man går frem både rent formelt, for ikke å si hensynsfullt, kunne flere menneskeskjebner blitt mindre belastet. Slik grunnlagskompetanse om systemnivåer er helt nødvendig. Det er heller ikke så dumt å ha sin egen sti ren og fri for svineri.

Generalssekretæren har ingen sperrer for egen kunnskapsløshet. Han kan bruke av stiftelsens penger til å reise utenlands og operere uten mandat i geografiske områder med interne borgerkrigslignende tilstander, i områder og i settinger hvor man nettopp skal opptre meget varlig. Men generalsekretæren har få om noen begreper om etiquette og commom courtesy. Til fare for dem han angivelig skal hjelpe, uskyldige tredjeparter som barn inkludert. Og til skade for ”saken”, både den med liten og den med stor s.

Det fins profesjonelle folk til å bistå ved barnebortføring. Det har Øyslebø vanskelig for å fatte. Øyslebø er visstnok utdannet siviløkonom. Når han blir satt på plass, svarer han med å ville lage en ”cost-benefit – analyse” av den autoriserte oppdragsutøvers virksomhet. Som om Øyslebø selv var  istand til å lage en slik analyse, som om han vet hva en analyse er. Vi har ikke sett noe til cost-benefit – analysen, like lite som vi har sett noe særlig til andre akademisk kvalifiserte arbeider fra generalsekretæren som leder av Familiestiftelsen.

Les hele artikkelen her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse av Ole Texmo

Antallet bortførte barn underrapporteres

I Aftenpostens reportasje 29. desember som omhandler barnebortføring, ble ABP World Group Ltd. etter vår mening feilaktig fremstilt.

Realiteten er at vi hjelper foreldre i henhold til norsk lov. Vårt personell har erfaring fra politi eller militære tjenester, og arbeider etter strenge etiske regler.

Mange foreldre henvender seg til oss da de føler seg sviktet og overlatt til seg selv av norske myndigheter. Ofte starter problemene allerede når de skal forsøke å anmelde bortføringen hos politiet. Dette er grunnen til at det eksisterer et behov for firma som ABP World Group.

Internasjonale avtaler

Våre arbeidsmetoder starter alltid på det diplomatiske plan, og ofte i samarbeid med utenriksstasjoner og lokale myndigheter. Dette er helt nødvendig da alle land og regioner har sine egne fremgangsmåter når det gjelder rettsprosesser og respekt for internasjonale avtaler og konvensjoner. Vårt nettverk kan i mange tilfeller opprette kontakt med de riktige beslutningstagere og myndighetspersoner. Dette gjør at vi lettere kan komme frem til en løsning.

Vi har ved svært få tilfeller sendt inn operatører for å hente ut barnet fysisk, og kun der alle forsøk på en diplomatisk løsning har sviktet. Operasjonen utføres da alltid med hensyn til barnets ve og vel.

Vi har mange flere barnebortføringssaker enn det som kommer frem i mediene, og i justisdepartementets statistikk. Det mistenkes at justisdepartementet underrapporterer og manipulerer statistikken over bortførte barn.

Settes til side

Vi har dessverre til gode å se barnebortføringssaker bli løst ved bruk av lange rettsprosesser og dyre advokater. Det hender dessverre altfor ofte at domstolen i kidnappers hjemland setter den eksisterende internasjonalt gjeldende dommen fra barnets hjemland til side, ikke respekterer Interpol etterlysninger eller Haagkonvensjonen. Dette medfører ofte at forelderen sitter tilbake med svært dårlig økonomi. De ender da i mange tilfeller opp med å måtte resignere i kampen om sitt barn.