Mer om Arnstein Øyslebø og Familiestiftelsen – Av Ole Texmo


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Solidaritet med dress og slips del 2/2

For å unngå å falle gjennom må man på godt norsk ha gjort hjemmeleksa si. Spesielt gjelder dette når man skal representere andre enn sine egne interesser. Her er vi ved et kjernepunkt i tilfellet Arnstein Øyslebø.

Generalsekretæren har helt fra starten hatt store ambisjoner om å bli familiepolitikkens Bellona. Men ulikt Frederic Hauge som aldri var redd for å bli skitten på henda, har Øyslebø aldri villet grave for å rydde opp. Retorisk har det haglet med store ord som etikk og ansvar og empati og gudbedre. Men alt vi har sett er rot og intriger.

Familiestiftelsen startet med noe de kalte ”firkløver-prosjektet”, hvor generalsekretæren tok seg av noen mødre, mens andre fikk oppleve seg tilsidesatt. Selv har jeg fått mangen telefon fra folk som lurte på hva denne ”familiesplittelsen” egentlig drev med. Flere har uavhengig av hverandre fortalt at da de ringte til det de trodde var en stor og anerkjent landsomfattende hjelpeorganisjaon, kom de direkte i kontakt med Swingersklubben. For mennesker i krisesituasjoner hvor deres familier er i ferd med å gå i oppløsning, kanskje etter utroskap for alt vi vet, må det være unødvendig demoraliserende å bli satt rett over til Swingers.

Man trenger ikke være prippen for å se at denne koblingen er uheldig mildest talt. Men Generalsekretær Arnstein Øyslebø har helt til det siste benektet koblingen. Dette er ganske fantastisk, verdt en studie i psykologiske forsvarsmekanismer. Psykologiprofessor Frode Thuen, hvor er du? Her er nok snadder med sjalusi og utroskap til å engasjere et kobbel av anerkjente samlivsterapeuter: Familiepolitikkens Bellona? Når Øyslebø etter SAs oppslag skal rundt og slukke branner i de nettverkene han allerede har forsøkt flere ganger å skitne til, er det med appell til at ”dette er skadelig for oss alle”. Det har sannsynligvis generalsekretæren rett i. Men neppe på den måten han selv mener seg tjent med å legitimere.

Nå vil han ha ytterligere solidaritet fra enkeltmennesker og nettverk han har vært med på å vanskeliggjøre virkomheten til. Eier denne fyren ingen skam! Det negative fokuset på ”store barnevernsrådgivere” som SA har satt søkelys på gjennom en omfattende artikkelserie, har neppe gavnet motkulturen som heretter risikerer både ytre og indre mistillit. Særlig når en tilsynelatende stor aktør med fet logo ag aktiv markedsføring driter så kraftig i eget og andres reir at miljøaktivisten Frederik Hauge måtte ha brukt dobbelt sett med verneutstyr, skulle han tatt i materien.

Mengder av konfidensielle opplysninger passerer gjennom organisasjoner og nettverk. Hvis man ikke har ryddighet i disse, men som Familiestiftelsen lar papierer flyte rundt uten system og kontroll, kan man risikere at opplysinger kommer i feil hender og kan bli misbrukt. Da Familistiftelsen hold til i Parkveien i Oslo, i samrøre med sexklubben, var generalsekretæren veldig ivrig med å skulle samle så mye saksdokumenter som overhodet mulig. Angivelig skulle han ”dokumentere”, men hva? Jeg sa fra flere ganger om at det ikke er uproblematisk å ha så mye sensitivt materiale liggende, og med tanke på å ”dokumentere” overfor myndigheter, må det dessuten kvalifiseres hvilken relevans og beviskraft ulike dokumenter er ment å ha, isolert og i kontekst.

For Familiestiftelsen var det om å gjøre å samle så mye som mulig, kopiere og scanne, svære maskiner ble kjøpt inn til formålet. Menige medlemmer ble rekvirert som var det heimevernet som skulle forhindre vårflom i Glommavassdraget. Hvor dataene befinner seg nå er et spørsmål flere stiller seg. Øyslebø kjøpte også inn kameraer og annet opptaksutstyr. Hva dette skulle brukes til er uklart. Når man forestiller seg at sexklubber og lignende aktiviteter mer enn i teorien brukes til hvitvasking, at det ikke er helt uvanlig med utpressing og annen kriminell aktivitet forbundet med irregulær sexuell aktivitet, kan man jo lure på hva som skjer når ett og annet dokument kommer på vidvanke, Sammen med en opptakskasett.

All den tid Familiestiftelsen og Swingersklubben har hatt såpass nære organisatoriske forbindelser (telefon, adresser, domene mv) er det ikke utenkelig om det også er løse passord og brukernavn i omløp. Med mindre det er Arnstein Øyslebø som står bak alt sammen, at familiesplittelsen kun er et påskudd til å koble begge virksomhetene. Dessverre gir hans måte å drive sin business på all grunn til å spekulere i slike scenarier. Det kan også være på sin plass å rette oppmerksomheten på hans nære medarbeidere. Sverre Hugo Rogstad er nevnt. Han har også en tvilsom fortid i Foreningen 2 Foreldre (F2F).


Redaktørens merknad:

Det jeg har lest i de to artiklene som er ført i pennen av frilansskribent Ole Texmo, gjør meg ikke bare skuffet og sjokkert, men det gjør meg samtidig ganske så forbannet – for å si det mildt. Jeg kan bekrefte at ”generalsekretæren” i den omtalte stiftelsen, grovt misbrukte min tillit ved flere tilfeller.

Organisasjonen Sivorg som fortsatt eksisterer, omtales også i artikkelens del 1. Også i dette tilfelle misbrukte Arnstein Øyslebø min tillitt. Men han nøyde seg ikke med det. Mitt eget og ikke helt ferdige konsept for ekte solidaritets arbeid for ofre for offentlig makt- og myndighetsmisbruk, ble nærmest kopiert av Familiestiftelsen ved den såkalte ”generalsekretæren”. Han skulle bli kongen av dem alle.
Skadene etter Arnstein Øyslebø’s personlige crusaid kan bli vanskelig å få rettet opp. Kanskje var det akkurat dette maktmisbrukende myndigheter ville skulle skje.

Splitt og hersk syndromet lever tydeligvis i beste velgående i ”rettsstaten” Norge. Men! Det finnes fortsatt mennesker som ikke er redde for å kjempe mot autoriteter, og som heller ikke har en skjult agenda som den Arnstein Øyslebø åpenbart må ha hatt. Artiklenes forfatter er den ene, undertegnede er den andre m. fl. Denne saken har stor allmenn interesse, og av nevnte årsak har begge artikler fått passere usensurert. Red.

Les hele saken Her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse fra Ole Texmo – Forum for menn og omsorg

Familiestiftelsen seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN


Solidaritet med dress og slips


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Oslo. Publisert 30.11.2010.
Artikkel del 1 av 2 deler.

Stavanger Aftenblad (SA) meldte fredag 19.11.10 med store typer over forsiden: ”Barnevernaktivister har tette bånd til sexklubb”. I selve oppslaget på s6-7 er overskriften mer presis. ”Barnevernrådgiver midt i sexklubbstrid”.

Det er generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen det siktes til. Generalsekretæren har lenge drevet sin stiftelse på kant med lov og rett, for ikke å nevne på kant med aminnelig folkeskikk.

Når SA velger sin forsideoverskrift har det sammeheng med publisering av en rekke artikler med kritisk søkelys på virkomheten til ”barnevernsrådgivere som opererer på nett”. Forideoverskriften kan imidlertid være misvisende all den tid det vel kun er generalsekretær Øyslebø i Familiestiftelsen som beviselig har blandet kortene. Familiestiftelsens øvrige medlemmer kan være mer og mindre uskyldige og uvitende om de tette båndene mellom generalsekretæren og Swingers.

Generalsekretæren ble tidligere i år siktet for medvirkning til barnekidnapping i en konkret barnevernsak kalt ”Lindøy-saken”. Aktivistiske former for sivil ulydighet er ikke nødvendigvis galt i alle tilfeller, verken juridisk eller moralsk. Men for generalsekretærens vedkommende er det god grunn til å mistenke at han ikke har satt seg inn i saken, eller reflektert over at han kan sette andre enn seg selv i vanskeligheter med sine handlinger.

Å reflektere over slike etiske problemstillinger som f.eks hvem som berøres av ulike type handlinger eller unnlatelser, er ikke like godt utviklet blant folk, verken hos profesjonelle aktører eller i de motkulturelle miljøene. Min hensikt med denne artikkelen er å høyne bevissthetsnivået hos motkulturen; å skape grobunn for en sunnere organisasjonkultur. Solidaritet uten baktanker og kyniske strategier.

Når det er sagt er det viktig å skille mellom navngitte enkeltpersoner og aktørers handlinger, og legitimiteten til konkrete organisasjoner og sammenslutninger. Familiestiftelsen fikk raskt navnet ”Familiesplittelsen” på folkemunne. Gründer Arnstein Øyslebø reiste land og strand rundt og samlet medlemmer og stiftere. Øyslebø og enkelte av hans nære medarbeidere tusket til seg mailinglister fra allerede etablerte virksomheter som basis for å samle støtte.

For å kunne befatte seg med saker og ting må man være ryddig i grenseoppgangen mellom ulike roller. Jeg har sett på nært hold hvordan Øyslebø har presset foreldre så langt i å gi ham fullmakt til å representere seg på en formelt sett helt ulogisk og ukorrekt måte, at vedkommende forelder fikk psykisk sammenbrudd og havnet på institusjon. Hadde Øyslebø gjort hjemmeleksen sin og forstått hvordan man går frem både rent formelt, for ikke å si hensynsfullt, kunne flere menneskeskjebner blitt mindre belastet. Slik grunnlagskompetanse om systemnivåer er helt nødvendig. Det er heller ikke så dumt å ha sin egen sti ren og fri for svineri.

Generalssekretæren har ingen sperrer for egen kunnskapsløshet. Han kan bruke av stiftelsens penger til å reise utenlands og operere uten mandat i geografiske områder med interne borgerkrigslignende tilstander, i områder og i settinger hvor man nettopp skal opptre meget varlig. Men generalsekretæren har få om noen begreper om etiquette og commom courtesy. Til fare for dem han angivelig skal hjelpe, uskyldige tredjeparter som barn inkludert. Og til skade for ”saken”, både den med liten og den med stor s.

Det fins profesjonelle folk til å bistå ved barnebortføring. Det har Øyslebø vanskelig for å fatte. Øyslebø er visstnok utdannet siviløkonom. Når han blir satt på plass, svarer han med å ville lage en ”cost-benefit – analyse” av den autoriserte oppdragsutøvers virksomhet. Som om Øyslebø selv var  istand til å lage en slik analyse, som om han vet hva en analyse er. Vi har ikke sett noe til cost-benefit – analysen, like lite som vi har sett noe særlig til andre akademisk kvalifiserte arbeider fra generalsekretæren som leder av Familiestiftelsen.

Les hele artikkelen her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse av Ole Texmo

Bortført-fondet samler inn penger til Eva


Kilde: Bortført.no / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortført.no