Politikere vil hjælpe bortførte børn


Source: TV2.dk

Her til aften er der bred politisk enighed om, at der skal sættes ekstra ind for at finde de børn, der bliver bortført af en forælder til udlandet.

Det sker efter, at TV 2 i aften viste en dokumentar, der sætter spørgsmåls­tegn ved, om politiet handler hurtigt nok, når børn er forsvundet.

Det er sagen om Nadia Larsens syvårige datter, der nu får politikerne på banen. Den syvårige pige blev bortført af sin far og havde været væk i fem måneder, da Nadia Larsen fik at vide, at politiet ikke havde tid til at finde hendes datter.

V og DF: Det er ikke godt nok
Midt- og Vestsjællands Politi har undskyldt behandlingen, men det er ikke godt nok, lyder det til aften fra Venstre og Dansk Folkeparti. De vil samle politiindsatsen i bortførelsessager.

“Uanset omstændighederne, så er det så vigtigt, at man handler hurtigt. Det skal blive bedre. Derfor foreslår vi, at man laver en specialgruppe inden for politiet, der har de rigtige kompetencer og ressourcer. Så det her arbejde kommer til at køre meget bedre,” siger Dansk Folkepartis retsordfører Peter Skaarup til TV 2 | NYHEDERNE.

Hans kollega i Venstre, Karsten Lauritzen, er enig:

“Der er få af de her sager, heldigvis, men det betyder også, at de politifolk der har dem, ikke har de kompetencer, der skal til. Derfor ville det give god mening at samle det her et sted – f.eks. under Rigspolitiet.”

Minister skal ind i sagen
Lige nu er omkring 100 danske børn bortført til udlandet af deres mor eller far. Med få sager om året i hver politikreds er også regeringspartiet åbne for at samle indsatsen i en form for netværk.

“I første omgang handler det om, at få de ressourcer der er i sving og tale bedre sammen. Men det skal ikke være pengene, der er en begrænsningen for, at vi får hjulpet nogle børn,” siger Socialdemokraternes retsordfører Ole Hækkerup til TV 2.

Nadia Larsen endte med at få sin datter hjem, og nu er der åbnet op for, at en samlet politiindsats måske kan hjælpe andre familier.

Den socialdemokratiske retsordfører vil nu tage politiets muligheder op med justitsminister Morten Bødskov.

Follow our updates on Twitter and Facebook

One key to ABP World Group`s successful recovery and re-unification of your loved one is to use all necessary means available

Contact us here: Mail

Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

NOTE: We are always available 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443

UK Phone Number: 020 3239 0013 –

Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

Ensidig og misvisende om barnebortføring


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra justisdepartementet har forsikret at ”det nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker” (Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry forklarer politiets innsats med at ”det skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at regjeringens innsats på området virker”.

Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om. Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.

Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander om vold og overgrep.

Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse til Justisdepartementets tall at ”stadig flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.

Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske menn fra Midtøsten ”stikker av med barna” (23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert trussel og fiendebilde.

Les hele kronikken her: Forum For Menn Og Omsorg

Apen er et symbol på seksualitet!


Av: Kjell Schevig, Bortført.no

Den lille gutten plukket seg ut en lekeapekatt fra psykoterapeutens utvalg av dokker og lekedyr. Apen, forklarte psykoterapeuten til domstolen, er et symbol på seksualitet, og derfor måtte et overgrep ha funnet sted. Les mer om denne utrolige historien i BT Magasinet 09.04.11 og Ole Texmos artikkel ”Når retten ikke virker”.

På åtti- og nittitallet opplevde vi en flodbølge av incestbeskyldninger i barnefordelingssaker. Mange foreldre fikk fengselsstraffer. Men i ettertid har det vist seg at flere saker ikke hadde noen forankring i virkeligheten. Den pensjonerte dommeren Trygve Lange-Nielsen gjenopptok mange saker, og bidro til oppklaring av 24 justismord.

Atle Joar Hage tok sitt eget liv etter å ha sonet en dom for seksuelle overgrep mot sine to barn, men ble 11 år etter sin død fullstendig renvasket i en gjenopptakelsessak som barna selv anla.

Lagmannsrettens enstemmige frifinnelse av Atle Joar Hage inneholdt sterk kritikk av de sakkyndige psykologene som var overbevist om at Atle hadde misbrukt sine barn. Hages eks-kone har rettet feilaktige incestbeskyldninger mot i alt tre menn: Atle Joar Hage, Per Borthen (andre ektemann), samt hennes og Atle Joars sønn. Kvinnen har utrolig nok ikke blitt stilt til ansvar for all elendigheten hun har forårsaket.

Fremdeles forekommer det uforholdsmessig mange anklager om seksuelle overgrep ved barnefordelingsaker, men i dag fester domstolene sjeldnere lit til anklagene, og det fører sjeldent til straffesaker. Likevel mister som regel foreldre som er utsatt incestbeskylninger all kontakt med barna sine, antakelig fordi rettssakkyndige psykologer og barnevernsansatte er veldig opptatt av sex. I boken “Norske ruiner i utvalg” gir Jon Gulbrandsen følgende eksempler:

”En psykolog hadde analysert en barnetegning i forbindelse med en undersøkelsessak for barnevernet.  Barnet hadde tegnet en by, og blant alle husene fantes også noen høyhus, noe psykologen syntes var mistenkelige fordi de var avlange i form …  Hun konkluderte med at høyhusene var fallossymboler og at barnet derfor kunne ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Men det er ikke bare høyhus som kan synes mistenkelige.

I den berømmelige Bjugnsaken hadde en ingen konkrete holdepunkter for at overgrep hadde funnet sted i Botngård Barnehage, men sju mennesker ble likevel fengslet, og én var nær ved å bli dømt. Grunnlaget var ofte ikke annet enn at en spesialpsykolog hadde fortalt retten at hun var bekymret fordi barn tegnet store ører, eller at en klinisk pedagog mente at hun kunne avdekke overgrep ved å oppfordre barn til å fantasere om overgrep eller hypotetisk å godta at overgrep hadde funnet sted.”

Psykolog Arvid Inge Solli, som har operert som rettssakkyndig siden 1984, møtte en svært velartikulert far i retten. Solli likte ikke å bli motsagt, og proklamerte til retten at ”farens veltalenhet var et forvarsel om at han kunne bli voldelig og ukontrollert”.

Om psykologer tror at barn har blitt utsatt for overgrep, og prøver å mane fram minner, kan de skape falske minner hos barna.  Store norske leksikon definerer det slik: Falske minner – forekommer når folk mener å «huske» hendelser som avviker fra det som virkelig har skjedd. Slike forestillinger kan oppstå ved at man forveksler informasjon fra andre kilder (hva man er blitt fortalt, kan tenke seg, eller har opplevd i ettertid) med faktiske erindringer. Hendelser fra barndommen som man tilsynelatende har glemt eller fortrengt, men som kan vekkes til live på et senere tidspunkt (for eksempel under psykoterapi), kan vise seg å være falske.”

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook

Familiestiftelsen og Arnstein Øyslebø


Familiestiftelsen og Arnstein Øyslebø

Familiestiftelsen profilerer seg som en frivillig organisasjon som tilbyr hjelp til foreldre med barnefordelingssaker, konflikter med barnevernet og barnebortføringssaker. Familiestiftelsens generalsekretær Arnstein Øyslebø er nylig avgått, trolig fordi han er under etterforskning av politiet, etter å ha holdt ei 13 jente skjult for barnevernet. Arnstein Øyslebø har også blitt mye omtalt i media etter en pikant sammenblanding av Familiestiftelsen og en Sex-klubb.

Mye tyder imidlertid på at generalsekretær Øyslebø bare er avgått på papiret, og at han fremdeles driver sin rådgivningsvirksomhet. Øyslebø, som er utdannet økonom, har ingen relevant juridisk kyndighet. Vi vil derfor anmode foreldre som har mottatt råd av Arnstein Øyslebø om å tenke seg godt om, og gjerne rådføre seg med advokat, før de eventuelt følger disse rådene. Dette gjelder spesielt om man skulle bli oppfordret til omsorgsunndragelse eller annen form for selvtekt.

Les mer om Familiestiftelsen og Øyslebø her: Solidaritet med dress og slips

Seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN


Mer om Arnstein Øyslebø og Familiestiftelsen – Av Ole Texmo


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Solidaritet med dress og slips del 2/2

For å unngå å falle gjennom må man på godt norsk ha gjort hjemmeleksa si. Spesielt gjelder dette når man skal representere andre enn sine egne interesser. Her er vi ved et kjernepunkt i tilfellet Arnstein Øyslebø.

Generalsekretæren har helt fra starten hatt store ambisjoner om å bli familiepolitikkens Bellona. Men ulikt Frederic Hauge som aldri var redd for å bli skitten på henda, har Øyslebø aldri villet grave for å rydde opp. Retorisk har det haglet med store ord som etikk og ansvar og empati og gudbedre. Men alt vi har sett er rot og intriger.

Familiestiftelsen startet med noe de kalte ”firkløver-prosjektet”, hvor generalsekretæren tok seg av noen mødre, mens andre fikk oppleve seg tilsidesatt. Selv har jeg fått mangen telefon fra folk som lurte på hva denne ”familiesplittelsen” egentlig drev med. Flere har uavhengig av hverandre fortalt at da de ringte til det de trodde var en stor og anerkjent landsomfattende hjelpeorganisjaon, kom de direkte i kontakt med Swingersklubben. For mennesker i krisesituasjoner hvor deres familier er i ferd med å gå i oppløsning, kanskje etter utroskap for alt vi vet, må det være unødvendig demoraliserende å bli satt rett over til Swingers.

Man trenger ikke være prippen for å se at denne koblingen er uheldig mildest talt. Men Generalsekretær Arnstein Øyslebø har helt til det siste benektet koblingen. Dette er ganske fantastisk, verdt en studie i psykologiske forsvarsmekanismer. Psykologiprofessor Frode Thuen, hvor er du? Her er nok snadder med sjalusi og utroskap til å engasjere et kobbel av anerkjente samlivsterapeuter: Familiepolitikkens Bellona? Når Øyslebø etter SAs oppslag skal rundt og slukke branner i de nettverkene han allerede har forsøkt flere ganger å skitne til, er det med appell til at ”dette er skadelig for oss alle”. Det har sannsynligvis generalsekretæren rett i. Men neppe på den måten han selv mener seg tjent med å legitimere.

Nå vil han ha ytterligere solidaritet fra enkeltmennesker og nettverk han har vært med på å vanskeliggjøre virkomheten til. Eier denne fyren ingen skam! Det negative fokuset på ”store barnevernsrådgivere” som SA har satt søkelys på gjennom en omfattende artikkelserie, har neppe gavnet motkulturen som heretter risikerer både ytre og indre mistillit. Særlig når en tilsynelatende stor aktør med fet logo ag aktiv markedsføring driter så kraftig i eget og andres reir at miljøaktivisten Frederik Hauge måtte ha brukt dobbelt sett med verneutstyr, skulle han tatt i materien.

Mengder av konfidensielle opplysninger passerer gjennom organisasjoner og nettverk. Hvis man ikke har ryddighet i disse, men som Familiestiftelsen lar papierer flyte rundt uten system og kontroll, kan man risikere at opplysinger kommer i feil hender og kan bli misbrukt. Da Familistiftelsen hold til i Parkveien i Oslo, i samrøre med sexklubben, var generalsekretæren veldig ivrig med å skulle samle så mye saksdokumenter som overhodet mulig. Angivelig skulle han ”dokumentere”, men hva? Jeg sa fra flere ganger om at det ikke er uproblematisk å ha så mye sensitivt materiale liggende, og med tanke på å ”dokumentere” overfor myndigheter, må det dessuten kvalifiseres hvilken relevans og beviskraft ulike dokumenter er ment å ha, isolert og i kontekst.

For Familiestiftelsen var det om å gjøre å samle så mye som mulig, kopiere og scanne, svære maskiner ble kjøpt inn til formålet. Menige medlemmer ble rekvirert som var det heimevernet som skulle forhindre vårflom i Glommavassdraget. Hvor dataene befinner seg nå er et spørsmål flere stiller seg. Øyslebø kjøpte også inn kameraer og annet opptaksutstyr. Hva dette skulle brukes til er uklart. Når man forestiller seg at sexklubber og lignende aktiviteter mer enn i teorien brukes til hvitvasking, at det ikke er helt uvanlig med utpressing og annen kriminell aktivitet forbundet med irregulær sexuell aktivitet, kan man jo lure på hva som skjer når ett og annet dokument kommer på vidvanke, Sammen med en opptakskasett.

All den tid Familiestiftelsen og Swingersklubben har hatt såpass nære organisatoriske forbindelser (telefon, adresser, domene mv) er det ikke utenkelig om det også er løse passord og brukernavn i omløp. Med mindre det er Arnstein Øyslebø som står bak alt sammen, at familiesplittelsen kun er et påskudd til å koble begge virksomhetene. Dessverre gir hans måte å drive sin business på all grunn til å spekulere i slike scenarier. Det kan også være på sin plass å rette oppmerksomheten på hans nære medarbeidere. Sverre Hugo Rogstad er nevnt. Han har også en tvilsom fortid i Foreningen 2 Foreldre (F2F).


Redaktørens merknad:

Det jeg har lest i de to artiklene som er ført i pennen av frilansskribent Ole Texmo, gjør meg ikke bare skuffet og sjokkert, men det gjør meg samtidig ganske så forbannet – for å si det mildt. Jeg kan bekrefte at ”generalsekretæren” i den omtalte stiftelsen, grovt misbrukte min tillit ved flere tilfeller.

Organisasjonen Sivorg som fortsatt eksisterer, omtales også i artikkelens del 1. Også i dette tilfelle misbrukte Arnstein Øyslebø min tillitt. Men han nøyde seg ikke med det. Mitt eget og ikke helt ferdige konsept for ekte solidaritets arbeid for ofre for offentlig makt- og myndighetsmisbruk, ble nærmest kopiert av Familiestiftelsen ved den såkalte ”generalsekretæren”. Han skulle bli kongen av dem alle.
Skadene etter Arnstein Øyslebø’s personlige crusaid kan bli vanskelig å få rettet opp. Kanskje var det akkurat dette maktmisbrukende myndigheter ville skulle skje.

Splitt og hersk syndromet lever tydeligvis i beste velgående i ”rettsstaten” Norge. Men! Det finnes fortsatt mennesker som ikke er redde for å kjempe mot autoriteter, og som heller ikke har en skjult agenda som den Arnstein Øyslebø åpenbart må ha hatt. Artiklenes forfatter er den ene, undertegnede er den andre m. fl. Denne saken har stor allmenn interesse, og av nevnte årsak har begge artikler fått passere usensurert. Red.

Les hele saken Her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse fra Ole Texmo – Forum for menn og omsorg

Familiestiftelsen seiler nå også under navnet:

FAMILIEREDAKSJONEN


Solidaritet med dress og slips


Av Ole Texmo for Samfunnsmagasinet

Oslo. Publisert 30.11.2010.
Artikkel del 1 av 2 deler.

Stavanger Aftenblad (SA) meldte fredag 19.11.10 med store typer over forsiden: ”Barnevernaktivister har tette bånd til sexklubb”. I selve oppslaget på s6-7 er overskriften mer presis. ”Barnevernrådgiver midt i sexklubbstrid”.

Det er generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen det siktes til. Generalsekretæren har lenge drevet sin stiftelse på kant med lov og rett, for ikke å nevne på kant med aminnelig folkeskikk.

Når SA velger sin forsideoverskrift har det sammeheng med publisering av en rekke artikler med kritisk søkelys på virkomheten til ”barnevernsrådgivere som opererer på nett”. Forideoverskriften kan imidlertid være misvisende all den tid det vel kun er generalsekretær Øyslebø i Familiestiftelsen som beviselig har blandet kortene. Familiestiftelsens øvrige medlemmer kan være mer og mindre uskyldige og uvitende om de tette båndene mellom generalsekretæren og Swingers.

Generalsekretæren ble tidligere i år siktet for medvirkning til barnekidnapping i en konkret barnevernsak kalt ”Lindøy-saken”. Aktivistiske former for sivil ulydighet er ikke nødvendigvis galt i alle tilfeller, verken juridisk eller moralsk. Men for generalsekretærens vedkommende er det god grunn til å mistenke at han ikke har satt seg inn i saken, eller reflektert over at han kan sette andre enn seg selv i vanskeligheter med sine handlinger.

Å reflektere over slike etiske problemstillinger som f.eks hvem som berøres av ulike type handlinger eller unnlatelser, er ikke like godt utviklet blant folk, verken hos profesjonelle aktører eller i de motkulturelle miljøene. Min hensikt med denne artikkelen er å høyne bevissthetsnivået hos motkulturen; å skape grobunn for en sunnere organisasjonkultur. Solidaritet uten baktanker og kyniske strategier.

Når det er sagt er det viktig å skille mellom navngitte enkeltpersoner og aktørers handlinger, og legitimiteten til konkrete organisasjoner og sammenslutninger. Familiestiftelsen fikk raskt navnet ”Familiesplittelsen” på folkemunne. Gründer Arnstein Øyslebø reiste land og strand rundt og samlet medlemmer og stiftere. Øyslebø og enkelte av hans nære medarbeidere tusket til seg mailinglister fra allerede etablerte virksomheter som basis for å samle støtte.

For å kunne befatte seg med saker og ting må man være ryddig i grenseoppgangen mellom ulike roller. Jeg har sett på nært hold hvordan Øyslebø har presset foreldre så langt i å gi ham fullmakt til å representere seg på en formelt sett helt ulogisk og ukorrekt måte, at vedkommende forelder fikk psykisk sammenbrudd og havnet på institusjon. Hadde Øyslebø gjort hjemmeleksen sin og forstått hvordan man går frem både rent formelt, for ikke å si hensynsfullt, kunne flere menneskeskjebner blitt mindre belastet. Slik grunnlagskompetanse om systemnivåer er helt nødvendig. Det er heller ikke så dumt å ha sin egen sti ren og fri for svineri.

Generalssekretæren har ingen sperrer for egen kunnskapsløshet. Han kan bruke av stiftelsens penger til å reise utenlands og operere uten mandat i geografiske områder med interne borgerkrigslignende tilstander, i områder og i settinger hvor man nettopp skal opptre meget varlig. Men generalsekretæren har få om noen begreper om etiquette og commom courtesy. Til fare for dem han angivelig skal hjelpe, uskyldige tredjeparter som barn inkludert. Og til skade for ”saken”, både den med liten og den med stor s.

Det fins profesjonelle folk til å bistå ved barnebortføring. Det har Øyslebø vanskelig for å fatte. Øyslebø er visstnok utdannet siviløkonom. Når han blir satt på plass, svarer han med å ville lage en ”cost-benefit – analyse” av den autoriserte oppdragsutøvers virksomhet. Som om Øyslebø selv var  istand til å lage en slik analyse, som om han vet hva en analyse er. Vi har ikke sett noe til cost-benefit – analysen, like lite som vi har sett noe særlig til andre akademisk kvalifiserte arbeider fra generalsekretæren som leder av Familiestiftelsen.

Les hele artikkelen her: Samfunnsmagasinet

Publisert med tillatelse av Ole Texmo

Fortier barnebortføring


Kjell Schevig, redaktør i Bortført.no

Les Bortført.no sin kronikk her: Kronikk

Statssekretær Astri Aas-Hansen i Justisdepartementet misliker min kritikk mot norske myndigheters håndtering av barnebortføringssaker. I Dagbladet 23. august skriver hun at jeg skaper unødig usikkerhet. Jeg er imidlertid bare en budbringer som formidler det foreldre med bortførte barn har opplevd. Aas-Hansen burde heller imøtegå innholdet i kritikken fremfor å vise til regjeringens mangeårige innsats, som bare har resultert i flere barnebortføringer.

Dette er jo hele poenget: Statistikken viser 30 bortføringer i 2009, og 29 bortføringer fra januar til og med juni 2010.  Da hjelper det lite å vise til Haag-konvensjonen, og at regjeringen prioriterer, tar problemene på alvor, oppretter nettsted og sender nye forslag ut til høring. Ei heller blir flere barn returnert. Aas-Hansen vil ikke legge vekt på fakta; hun forlanger i stedet å bli vurdert etter gode intensjoner og antall møter ekspertutvalget hennes holder.

I tillegg har Regjeringsadvokat Ida Thue på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet aktivt forhindret innsyn i statistikken over barnebortføringer (Oslo Tingrett 22.09.09). Årsaken er at NAV Utland påviselig bedriver kjønnsdiskriminering i slike saker: Fedre må betale bidrag til kvinner i utlandet, mens mødre slipper.  Regjeringens egentlige motiver synes dermed å være at offentligheten ikke skal vite. For hvordan kan myndighetene leve med at de selv bryter et kjønnsnøytralt bidragslovverk?

I Dagbladet 14. juli fortalte Aas-Hansen at politiet skal ta imot alle anmeldelser ved barnebortføring.  Likevel blir foreldre stadig avvist fordi politiet regner barnebortføring som et privatrettslig anliggende, men dette betyr bare at departementet har unnlatt å gi politiet klare instrukser – kanskje med overlegg?


Det er underlig at Astri Aas-Hansen synes det er ”alvorlig” og at det ”skaper unødig usikkerhet” å fortelle om disse forholdene.  Selv synes jeg det er mer alvorlig å fortie det.

Haagkonvensjonen, virker den?


Av: Kjell Schevig,  Bortført.no

Hvor mange bortførte barn er returnert til Norge som følge av Haagkonvensjonen? Justisdepartementet nekter å svare på spørsmålet. Men departementet har en liste med 24 advokater med særlig kompetanse på barnebortføring, så vi spurte like godt alle advokatene. (Advokaten på bildet er ikke en av de 24 ekspertene).

De 24 advokatene har til sammen en suksessrate på – 6 saker – der barn er returnert til Norge som følge av konvensjonsavgjørelser. Når vi vet at om lag 350 barn er bortført siden 2000, så er ikke seks vinnersaker mye å juble over. Så hvorfor mener justisminister Knut Storberget at konvensjonen er norske myndigheters viktigste redskap i kampen mot barnebortføring?

Når man, som som far eller mor, har sittet i en utenlandsk domstol og observert dommeren himle med øynene og le av Haagkonvensjonen, er det vanskelig å forstå norske byråkraters kjærlige forhold til  konvensjonen.

Hvorfor har Justisdepartementet lagt sin elsk på en konvensjon som ikke virker? Har justisdepartementets saksbehandlere noen gang vært tilsdede i en konvensjonssak i utlandet?

I tillegg til de seks sakene hvor barn er tilbakeført, finnes det 3 saker hvor domstolen har avgjort at barna skal returneres – uten at barna har blitt returnert. Noen land spekulerer nemlig i et dobbelspill hvor man på papiret følger konvensjonen, samtidig som politiet nedprioriterer tilbakesendingen.

Svært ulik erfaringsbakgrunn

På departementenes nettside spesifiseres det at de 24 utvalgte advokatene har “særlig kompetanse på og kjennskap til barnebortføring.” En håndfull av disse advokatene har ført mange saker og har således særlig kompetanse, noen har moderat praktisk erfaring, mens 9 av advokatene har liten eller ingen erfaring med barnebortføringssaker. Det Justisdepartementet har valgt å kalle særlig kompetanse er i realiteten et heldagsseminar om barnebortføring.

Her er advokatene med erfaring: Ole A. Rasmussen, Elisabet Brodtkorb, Maria Amundsen, Morten Engesbak, Elisabet Grøndal, Marius Sandvig, Hanne Bredal, Kristine Schilling, Sigurd Rønningen, Ellen Sraum, Kjersti Gjellesvik, Kristine Hånes, Roe Lauvås, Harald hetland og Janet Riise.

Det finnes tilfeller der advokatene har lyktes med å få returnere barn til Norge ved forliksavtaler. Men forlikene kan ikke uten videre godskrives Haagkonvensjonen, fordi forliksavtaler er også oppnådd i land som ikke er tilsluttet konvensjonen.

Ved bortføring til utlandet, vil den norske advokaten bare kunne opptre som en støttespiller. Advokater må nemlig være autorisert i henhold til det aktuelle lands prosessregler. Om barnet for eksempel befinner seg i Frankrike, så må en fransk advokat prosedere saken, og den norske advokaten er således bare en støttespiller.

Advokatene på listen hatt større suksess med å sende barn ut av Norge, enn de har hatt med å returnere barn til Norge. Dette skyldes muligens at våre domstoler har større respekt for internasjonale konvensjoner enn det man opplever i andre land. Det er typisk norsk å være snillest i klassen.  Advokatenes erfaringer med Haagkonvensjonen er likevel nyttig, uansett om de har fulgt i rettsprosesser i utlandet eller ført saker i Norge.

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com