Opplevde alle foreldres store mareritt da sønnen ble bortført


Kilde: Nettavisen og Bortført.no

Her har spesialagenter akkurat hentet sønnen til Geir

Opplevde alle foreldres store mareritt da sønnen ble bortført. Hemmelige agenter og en dramatisk redningsaksjon ble til slutt løsningen.

Fratatt all myndighet
Marerittet til Geir startet da han satt i bilen på vei hjem fra jobb med en kollega i 2010.

– Jeg fikk en telefon fra politiet som ba meg komme til stasjonen umiddelbart. Her fikk jeg beskjed om at jeg var siktet for å ha misbrukt sønnen min. Alt samvær ble opphørt og jeg ble fratatt all myndighet til å følge barnet vårt. Den som rettet anklagene var barnets mor, sier han.

Geir brukte mer enn fire måneder på å renvaske seg.

– Det verserte falske anklager og beskyldninger om overgrep. Etter fire måneder valgte politiet å henlegge anklagene som åpenbart grunnløse. Den største grunnen til at saken ble henlagt var selvfølgelig at alle beskyldningene var usanne, sier han.

Risikerte spansk rettssak
Etter å ha jobbet i fire uker med en frivillig retur, fortalte politiet Geir at situasjonen var fastlåst og at de ikke kom noen vei. Han tar på nytt kontakt med Justisdepartementet som forteller at gutten vil returneres til Norge i løpet av åtte uker.

– Jeg ble likevel usikker og kontaktet mennesker i nettverket tilBortført.no. De fortalte en helt annen historie. Nemlig at en slik tilbakeføringsprosess kunne ta mange år, hvis jeg i det hele tatt klarte få han tilbake. Jeg ble fortalt at Haagkonvensjonen er full av unntaksbestemmelser, spesielt i en sak hvor det er rettet mistanker om at det er begått overgrep. Da jeg konfronterte Justisdepartementet med de nye opplysningene, bekreftet saksbehandleren at dette stemte og fortalte at jeg risikerte å måtte føre en spansk rettssak som kunne vare i flere år, sier han.

Forsøkt slått
Martin Waage, sjef i sikkerhetsselskapet ABP World Group, opplyser at operasjonen kostet rundt 200.000 kroner og ble ansett som relativt udramatisk.

– Vi var to operatører som dro til Spania med Geir og broren. Vi hadde gjort en del forarbeid før operasjonen og brukte kort tid på å lokalisere ungen. I det Geir hentet barnet ble han fysisk hindret. Vi valgte da å bryte inn, ta nakkegrep på en mannsperson og få kontroll på han, mens Geir og sønnen kom seg i sikkerhet, sier han.

– Hva var den største utfordringen?

– Å komme seg ut av landet før man ble pågrepet av lokalt politi. Men vi hadde planlagt en fluktrute, så det ble ikke noe problem, sier Waage.

Les hele saken her: Nettavisen.no 

——————

Barnebortføring som tema på Litteraturhuset

Advokat Morten Furuholmen innledet sitt foredrag med disse ordene: ”Det første som slår meg er at det å miste eller bli frarøvet sitt barn må jo være det største inngrepet, og det mest traumatiske man kan oppleve. Og det som jeg opplever som spesielt i barnebortføringssaker er at man får et sett av belastninger som kommer samtidig.

Jeg husker en sak hvor jeg stilte en psykolog spørsmål om han kunne gi en definisjon på en depresjon, og da sa han at når summen av belastinger blir for mange så får man en depresjon. Når man da ser på barnebortføringssakene så begynner jo det ofte med at et ekteskapsbrudd, som i seg selv er veldig tramatisk, så skal man gå gjennom ofte langvarige rettsforhandlinger, som er en meget stor belastning. Og når da i tillegg til at barnet blir frarøvet, også opplever å  bli utsatt for et system som både oppleves som veldig urettferdig og inkompetent, samt at man kommer i en situasjon hvor økonomien blir helt ruinert.

“Dette koster, med rettssaker og bidragsplikt. Jeg tror at mange etter en sånn prosess sitter igjen med, ikke bare en ruinert økonomi, men veldig ødelagt psykisk og fysisk helse.”

Barnebortføringsseminaret ble arrangert av Mannsforum som hadde valgt den noe provoserende datoen 8. mars. Seminaret ble gjennomført på en ballansert og lærerik maner med flinke foredragsholdere og en ordstyrer som ga alle god anledning til å ytre seg.

seminar 2

Geir Wågenes ga en beretning om sin sønns bortføring og tilbakeføring fra Spania, les mer om Geirs opplevelser her.

Julie Muren ga oss et innblikk i hvordan norske myndigheter behandler utenlandske foreldre når barn bortføres til Norge. Julies historie kan du lese her eller se TV2-dokumentaren. 

Patricia Svendsen beskrev hvordan hun har bistått foreldre med barn bortført til Norge i sin jobb i den Britiske ambassaden i Oslo. Ole Texmo fra Mannsforum ga en innledning til seminaret og tok seg av ordstyringen.

Utfordringer i rettssystemet

Furuholmen påpeker at i barnebortføringssaker blir man overlatt til et helt fremmed rettssystem og man er jo da prisgitt at det systemet faktisk fungerer. At det er kompetente advokater, kompetente dommere og at det er en prosessordning som gjør at man har å gjennomføre en prosess innen gitte tidsfrister.

Man opplever også at barna blir utsatt for veldig stor grad av påvirkning, og man får rettet en rekke beskyldninger mot seg, som man må imøtegå i et fremmed land. Noe som ikke er lett. Man må sitte i en domstol i et kanskje fjerntliggende land, med fremmed språk, også skal man da imøtegå og bevise at de anklagene er uriktige.

Furuholmen påpeker at i barnebortføringssaker blir man overlatt til et helt fremmed rettssystem og man er jo da prisgitt at det systemet faktisk fungerer. At det er kompetente advokater, kompetente dommere og at det er en prosessordning som gjør at man har å gjennomføre en prosess innen gitte tidsfrister.

Man opplever også at barna blir utsatt for veldig stor grad av påvirkning, og man får rettet en rekke beskyldninger mot seg, som man må imøtegå i et fremmed land. Noe som ikke er lett. Man må sitte i en domstol i et kanskje fjerntliggende land, med fremmed språk, også skal man da imøtegå og bevise at de anklagene er uriktige. For å klare å gjennomføre dette skal man ha resurser, økonomi og et nettverk rundt seg.

seminar
Foto fra venstre: Geir Wågenes, Silje Schevig, Patricia Svendsen og Jill Rubini

Follow our updates on Twitter and Facebook

One key to ABP World Group`s successful recovery and re-unification of your loved one is to use all necessary means available

Contact us here: Mail

Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

NOTE: We are always available 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443

UK Phone Number: 020 3239 0013 –

Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

Ensidig og misvisende om barnebortføring


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra justisdepartementet har forsikret at ”det nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker” (Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry forklarer politiets innsats med at ”det skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at regjeringens innsats på området virker”.

Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om. Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.

Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander om vold og overgrep.

Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse til Justisdepartementets tall at ”stadig flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.

Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske menn fra Midtøsten ”stikker av med barna” (23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert trussel og fiendebilde.

Les hele kronikken her: Forum For Menn Og Omsorg

Apen er et symbol på seksualitet!


Av: Kjell Schevig, Bortført.no

Den lille gutten plukket seg ut en lekeapekatt fra psykoterapeutens utvalg av dokker og lekedyr. Apen, forklarte psykoterapeuten til domstolen, er et symbol på seksualitet, og derfor måtte et overgrep ha funnet sted. Les mer om denne utrolige historien i BT Magasinet 09.04.11 og Ole Texmos artikkel ”Når retten ikke virker”.

På åtti- og nittitallet opplevde vi en flodbølge av incestbeskyldninger i barnefordelingssaker. Mange foreldre fikk fengselsstraffer. Men i ettertid har det vist seg at flere saker ikke hadde noen forankring i virkeligheten. Den pensjonerte dommeren Trygve Lange-Nielsen gjenopptok mange saker, og bidro til oppklaring av 24 justismord.

Atle Joar Hage tok sitt eget liv etter å ha sonet en dom for seksuelle overgrep mot sine to barn, men ble 11 år etter sin død fullstendig renvasket i en gjenopptakelsessak som barna selv anla.

Lagmannsrettens enstemmige frifinnelse av Atle Joar Hage inneholdt sterk kritikk av de sakkyndige psykologene som var overbevist om at Atle hadde misbrukt sine barn. Hages eks-kone har rettet feilaktige incestbeskyldninger mot i alt tre menn: Atle Joar Hage, Per Borthen (andre ektemann), samt hennes og Atle Joars sønn. Kvinnen har utrolig nok ikke blitt stilt til ansvar for all elendigheten hun har forårsaket.

Fremdeles forekommer det uforholdsmessig mange anklager om seksuelle overgrep ved barnefordelingsaker, men i dag fester domstolene sjeldnere lit til anklagene, og det fører sjeldent til straffesaker. Likevel mister som regel foreldre som er utsatt incestbeskylninger all kontakt med barna sine, antakelig fordi rettssakkyndige psykologer og barnevernsansatte er veldig opptatt av sex. I boken “Norske ruiner i utvalg” gir Jon Gulbrandsen følgende eksempler:

”En psykolog hadde analysert en barnetegning i forbindelse med en undersøkelsessak for barnevernet.  Barnet hadde tegnet en by, og blant alle husene fantes også noen høyhus, noe psykologen syntes var mistenkelige fordi de var avlange i form …  Hun konkluderte med at høyhusene var fallossymboler og at barnet derfor kunne ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Men det er ikke bare høyhus som kan synes mistenkelige.

I den berømmelige Bjugnsaken hadde en ingen konkrete holdepunkter for at overgrep hadde funnet sted i Botngård Barnehage, men sju mennesker ble likevel fengslet, og én var nær ved å bli dømt. Grunnlaget var ofte ikke annet enn at en spesialpsykolog hadde fortalt retten at hun var bekymret fordi barn tegnet store ører, eller at en klinisk pedagog mente at hun kunne avdekke overgrep ved å oppfordre barn til å fantasere om overgrep eller hypotetisk å godta at overgrep hadde funnet sted.”

Psykolog Arvid Inge Solli, som har operert som rettssakkyndig siden 1984, møtte en svært velartikulert far i retten. Solli likte ikke å bli motsagt, og proklamerte til retten at ”farens veltalenhet var et forvarsel om at han kunne bli voldelig og ukontrollert”.

Om psykologer tror at barn har blitt utsatt for overgrep, og prøver å mane fram minner, kan de skape falske minner hos barna.  Store norske leksikon definerer det slik: Falske minner – forekommer når folk mener å «huske» hendelser som avviker fra det som virkelig har skjedd. Slike forestillinger kan oppstå ved at man forveksler informasjon fra andre kilder (hva man er blitt fortalt, kan tenke seg, eller har opplevd i ettertid) med faktiske erindringer. Hendelser fra barndommen som man tilsynelatende har glemt eller fortrengt, men som kan vekkes til live på et senere tidspunkt (for eksempel under psykoterapi), kan vise seg å være falske.”

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook