Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Så er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt. SVs Akhtar Chaudry roser politiet etter Brandbu-saken hvor to barn ble kidnappet fra barnevernet. Uttalelsen kommer i en kontekst hvor Gunnar A. Johansen fra justisdepartementet har forsikret at ”det nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker i arbeidet med å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker” (Dagsavisen 23.06.11). Hvor mye hold er det i utsagnene fra de to? Chaudry forklarer politiets innsats med at ”det skyldes nettopp at politiet er i stand til å takle disse sakene, og at regjeringens innsats på området virker”.
Brandbu-saken var ingen bortføringssak, skjønt man kunne ha grunn til å frykte at barna ville bli bragt ut av landet. Derfor reagerte man kjapt og varslet interpol. Er det vanlig i ordinære bortføringssaker? Det spesielle med denne saken var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn, men hvor det fremdeles er fritt frem for selvtektsmødre og bortføring over landegrensene. Politiker Chaudry vet neppe hva han snakker om. Regjeringens innsats er det ikke mye å skryte av. Det vet f.eks Tommy Hoholm som har vært i omtrent alle riksmedier og fortalt hvordan han fremdeles savner sine barn 5 år etter at barna ble bortført til Slovakia.
Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn, samværssabotasje er fremdeles legalisert. Media stikker under stolen at mengder av mødre konstruerer falske trussel- og fiendebilder mot både etnisk norske og mot utenlandske fedre. Mot sistnevnte gruppe taes et nytt moment i bruk: kidnappingsfarer. De av oss som i motsetning til Chaudry og Johansen følger mange saker på nært hold over tid, ser at retten i sjelden grad bryr seg om bevisligheten i påstandene. Trusselbildet omfatter ofte udokumenterte påstander om vold og overgrep.
Retten skjærer noen ganger gjennom, men bidrar samtidig til å hvitvaske reell bortføring og omsorgsunndragelse fra mødrene, ved at partene presses til forlik. Denne tendensen kunne med fordel fagfolk, politikere og media vist oppmerksomhet. For statistikkføringen av barnebortføringssaker er det interessant at mange saker som anses løst, i realiteten er hvitvasket gjennom utfallet i sivilsaker. Uten at regjeringen har løftet en finger for å akte den oppskrytte Haagkonvensjonen . Dagsavisen meldte 14.07.07 med referanse til Justisdepartementets tall at ”stadig flere barn bortføres” og at 80 % av bortføringene begås av mødre. Verstingelandene er ikke land fra Midtøsten men vestlige land som Sverige og Tyskland. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig siden 2007.
Likevel velger Dagsavisen å slå stort opp at utenlandske menn fra Midtøsten ”stikker av med barna” (23.06.11). Dette er på grensen til rasisme. I et stort oppslag får krisesentrene komme med sine ideologiske feilslutninger og fiendebilder. Krisesentrene på ingen måter er pålagt å underbygge sine påstander. ”Kidnappingsfaren er en del av kartleggingen ved inntak”, sier leder Inger-Lise Larsen. Uten noen former for dokumentasjon kan en kvinne påstå seg utsatt for vold og kidnappingsfare. Jeg kjenner til flere slike tilfeller hvor det etter hvert viser seg i rettslig behandling at det er ingen begrunnet risiko, men hvor mor allikevel får gevinst ved å sikre seg barnet og dermed favør status quo. Kidnapping av barn fra fedre snues på hodet til et projisert trussel og fiendebilde.
Les hele kronikken her: Forum For Menn Og Omsorg
ABP World Group - Parental Abduction Recovery & Kidnapping Recovery 