Er tilbakeføring av bortførte barn ulovlig? Er det i følge norske styresmakter kidnapping dersom noen henter et barn hjem tilbake til Norge ved hjelp av makt? Dette spørsmålet ble diskutert i NRK Ukeslutt 06.02.16. i forbindelse med fengslingen av Espen Lee og to andre nordmenn på Kypros.
Statssekretær i Justisdepartementet Vidar Brein-Karlsen hadde følgende å si: “Det er litt forskjellig, og ikke bare et spørsmål det går an og bare si ja eller nei på. Vi har sett ulike tilfeller der hvor foreldre selv har vært involvert og hentet unger som de har den rettmessige omsorgen og foreldreretten for, og det kan ikke jeg se er ulovlig.”
Videre sier Brein-Karlsen: ” Men alt fra et slikt eksempel til og til ulike andre former for benyttelse av sikkerhetsselskaper så kommer man for i ei gråsone og fort i en situasjon som blir oppfattet, i hvert fall, som i strid med andre lands regler. Og da kan man få uheldige situasjoner med både fengsling og domfellelse i utlandet.”
Vi i Bortført.no deler statssekretærens oppfatning. Det er helt avgjørende at man er tilkjent daglig omsorg for det bortførte barnet i Norge. Hvis ikke vil forsøk på tilbakeføring regnes som kidnapping. Selv om man lykkes med å få barnet tilbake til Norge, så risikerer man at norsk politi returnerer barnet til forelderen med daglig omsorgen. Men dersom man har daglig omsorg så bryter man ikke norsk lov ved å tilbakeføre barnet.
Regjeringen vil at internasjonale saker med barnebortføring skal løses raskere. Målet er at nye regler også skal gjøre det enklere å hente barn tilbake til Norge.
Fredag la regjeringen fram et forslag til endringer i barnebortføringsloven, barnevernloven, straffeloven fra 2005 og rettshjelpsloven, alle lover som omfatter temaet.
Endringene skal til bidra til en mer effektiv behandling av internasjonale barnebortføringssaker i Norge og til at barna blir bedre ivaretatt.
– En rask behandling av internasjonale barnebortføringssaker vil kunne bidra til å redusere påkjenningene for barn som utsettes for bortføring. Derfor er det viktig at Norge sørger for at internasjonale barnebortføringssaker løses raskt og på en så god måte som mulig når barn er bortført til Norge. Det gir oss også et enda bedre grunnlag for å utøve påtrykk i saker der barn er bortført fra Norge, sier justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
«Gossip Girl»-stjernen (46) har kjempet en fortvilt kamp for sine to barn siden 2009. Nå kan hun trolig puste lettet ut.
Amerikanske Rutherford, kjent fra TV-serier som «Gossip Girl» og «Melrose Place», har i over seks år kjempet mot sin tyske eksmann – den tyske finansmannen Daniel Giersch (39). Stridens kjerne har vært deres to felles barn.
Nå melder People at retten i California har bestemt at Rutherfords sønn og datter på henholdsvis åtte og fem år skal utleveres fra faren i Monaco og flytte tilbake til moren i USA. Barna har bodd hos faren siden 2012.
– Vi er i ekstase og håper at Monaco vil respektere rettsavgjørelsen i California og sende barna hjem, sier Rutherfords advokat Wendy Murphy til People.
Advokaten presiserer at barna, som begge er amerikanske statsborgere, har rett til å bo i sitt eget hjemland.
I 2012 bestemte retten i New York at barna skulle bo hos sin Giersch, som da hadde bosatt seg i Frankrike etter at han mistet oppholdstillatelsen i USA.
Gråt på TV
Begrunnelsen var at siden Giersch ikke kom til å få nytt visum til USA, så var den beste måten å sikre at barna skulle få omgå begge foreldrene på at Rutherford reise til og fra Frankrike. Rutherford var knust over rettens avgjørelse og stilte den gangen gråtende opp på TV.
– Han kan forsvinne i morgen, og jeg ville ikke ha noen anelse om hvor jeg skulle lete. Det er min største frykt at jeg ikke skal vite hvor de befinner seg, sa Rutherford på TV.
Eksmannen har den siste tiden bodd med barna i Monaco.
– Da jeg ble skilt, hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg hvordan de seks neste årene skulle bli, uttalte TV-stjernen til Fox News tidligere i vår.
Rutherford søkte om skilsmisse fra ektemannen i 2009. Da var hun tre måneder på vei med parets andre barn.
Rutherford oppga standardfrasen «uforenlige forskjeller» i rettspapirene. Paret giftet seg sommeren i 2006. Bruddet kom brått. Rutherford krevde delt omsorg for barnet som da var to år, og det var starten på en lang og tung prosess.
Giersch har ikke uttalt seg offentlig om omsorgskrangelen, men kilder opplyste til amerikanske medier rundt bruddtidspunktet at han mente ekskonas TV-jobb var skadelig for barna.
Rutherford har ytterligere ett ekteskap bak seg. Det endte i brudd i 2002 etter bare et halvt år.
For å gi barn økt beskyttelse på tvers av landegrenser foreslår regjeringen at Norge nå slutter seg til Haagkonvensjonen 1996
Økt beskyttelse av barn
For å gi barn økt beskyttelse på tvers av landegrenser foreslår regjeringen at Norge nå slutter seg til Haagkonvensjonen 1996. Dette vil styrke samarbeidet med andre land i foreldretvister, barnevernsaker, barnebortføringssaker og øke beskyttelsen av barn.
Departementene og norske utenriksstasjoner har de siste årene hatt økende pågang fra utenlandske myndigheter og privatpersoner i enkeltsaker om barn i Norge. Vi blir ofte bedt om å gripe inn i sakene eller tilrettelegge for å finne løsninger, blant annet i barnevernsaker på tvers av landegrenser.
Stadig flere barn har tilknytning til flere land. Et barn kan være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje. Barn med tilhørighet til flere land, kan være mer utsatt og det kan være ekstra krevende å ivareta og beskytte disse barna.
Haagkonvensjonen 1996 vil bidra til å forebygge og løse foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker når barn har tilknytning til flere land, og kan legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for barn som trenger det. Derfor har jeg prioritert arbeidet med at Norge skal ratifisere Haagkonvensjonen 1996, slik at barna får økt beskyttelse.
Hva er Haagkonvensjonen 1996?
Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn. Konvensjonen skal gjelde i saker om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue.
Konvensjonen regulerer hvilken stat som har myndighet til å treffe beskyttelsestiltak for barn. Hovedregelen etter konvensjonen er at staten der barnet har vanlig bosted, kan treffe beskyttelsestiltak. Landet som barnet oppholder seg i, kan likevel treffe midlertidige tiltak og tiltak i hastesituasjoner. En sak kan unntaksvis overføres til en annen stat som barnet har tilknytning til når dette er til barnets beste. Konvensjonen har også regler om hvilken stats lovverk som skal brukes, anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak for barn truffet i andre stater. Konvensjonen legger videre til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom stater for å sikre at barnets beste blir ivaretatt.
Konvensjonen stiller krav om at hvert land oppretter en sentralmyndighet som skal samarbeide med sentralmyndighetene i andre konvensjonsstater, veilede om konvensjonen og informere om lover og tjenester.
Et sentralt formål med konvensjonen er å legge til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt, selv om barnet og den andre forelderen flytter til en annen stat. Et annet sentralt formål er å forebygge barnebortføring. Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring, som skal anvendes når barn har blitt bortført til et annet land. Haagkonvensjonen 1996 og Haagkonvensjonen 1980 er ment å virke sammen ved at barnebortføringssaker kan forebygges og løses, slik at barnet kan få en god langvarig omsorgsløsning.
Viktig verktøy
41 stater er nå tilsluttet konvensjonen, også EU-statene. Det er på høy tid at Norge tar del i dette internasjonale samarbeidet, og styrker beskyttelsen av barn i internasjonale sammenhenger.
Når Norge slutter seg til Haagkonvensjonen 1996 vil norske myndigheter få et viktig verktøy for å forebygge og å finne løsninger i internasjonale foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker. Et eksempel kan være der en familie flytter fra Nederland til Norge og etter kort tid viser det seg at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Barnet har ikke øvrig familie eller nettverk i Norge. Barnet har imidlertid vokst opp og har nær familie og nettverk i Nederland. Norsk barnevern tar midlertidig hånd om barnet. Med hjelp fra sentralmyndigheten i Norge tar barnevernet kontakt med sentralmyndigheten i Nederland for å innhente opplysninger om barnet og familien. Barnevernet kan etter en undersøkelse komme til at det er best for barnet å få langvarig oppfølging i Nederland og dermed anmode Nederland om å overta saken. Barnet vil da kunne få hjelp fra barnevernet i Nederland. Det er viktig at barn og foreldres rettigheter blir ivaretatt ved spørsmål om overføring av en sak til utlandet.
Endringer i dagens lovverk
For at Norge skal kunne slutte seg til konvensjonen, er det nødvendig med enkelte endringer i lovverket. Det er også ønskelig med enkelte endringer for å legge til rette for at norsk rett er godt tilpasset konvensjonen og dens formål.
Regjeringen foreslår derfor endringer i barneloven for å forebygge barnebortføring, og for å hindre at barn etterlates i utlandet. Vi foreslår blant annet at foreldre som ikke blir enige får mulighet til å reise egen sak for domstolen om å flytte med barnet ut landet, og at barn over 12 år skal samtykke for å kunne flytte til utlandet alene.
I dag kan barnevernet kun treffe tiltak når barnet oppholder seg i Norge. Ved tilslutning til konvensjonen er det nødvendig å ta inn i barnevernloven at det kan treffes tiltak også når barnet har vanlig bosted i Norge. Dette innebærer blant annet at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse når et barn har vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Forslaget kan hindre at foreldre unndrar seg et barnevernvedtak ved å reise fra Norge. Regjeringen foreslår også å innføre en bestemmelse som gir mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland. Det stilles blant annet krav om at foreldre og barn over 12 år samtykker til plasseringen og at plasseringen vil være forsvarlig og til barnets beste. Plassering i utlandet er ikke regulert i barnevernloven i dag.
Jeg er derfor glad for at regjeringen nå fremmer sak om Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996. Dette er et viktig og nødvendig skritt på veien for å styrke beskyttelsen av barn.
Aktuelt tema i dag fra Barne, Likestillings- og inkluderingsdepartementet v/ Solveig Horne
Vi tilbyr gratis rådgivning i barnebortføringssaker
Det er viktig med ekspertråd når barn har blir bortført.
Mange foreldre kaster bort store summer og verdifull tid på feilprioriteringer, gjerne igangsatt av useriøse aktører.
Man kan fort få “gode” råd som gjør saken vanskeligere og mer tidkrevende å løse. Vi i ABP World Group har over 12 års erfaring i å løse internasjonale barnebortføringssaker.
Vi anbefaler foreldre av bortførte barn også å kontakte Bortført.no som er en interesseorganisasjon som gir råd utifra egen erfaring med bortførte barn.
Det er registrert 26 bortførte barn fra Norge til utlandet i perioden januar til slutten av juni i år. De bortførte barna befinner seg i 12 land, opplyser Justis- og beredskapsdepartementet til NRK.
De fleste av barna er bortført til land i Europa, men også til land som USA, Canada, Pakistan og Irak.
Med unntak av Pakistan og Irak, er alle landene medlemsland i Haagkonvensjonen, som skal sikre rask tilbakeføring av barn som er bortført fra Norge. 74 barn knyttet til 50 saker ble bortført i fjor, det høyeste antallet som er registrert i Norge.
I fjor ble barn bortført til flere land, blant annet i Afrika og Asia. I bare 17 av de 50 sakene har barn returnert til Norge, ifølge Justisdepartementets statistikk.
Kristian Sørby fra Askim kjemper en mangeårig kamp for å få sin bortførte datter hjem fra den krigsrammede byen Donetsk i Ukraina. For tre år siden ble datteren «Sara» bortført fra Norge av ekskona, og siden har han ikke sett datteren. Han har gjort to forsøk på å hente henne hjem til Norge, men var nødt til å avbryte i fare for å bli arrestert. Han forteller for første gang om bortføringen i media.
– Jeg klarer ikke å se for meg når hun kommer tilbake. Det ser ut som det er helt umulig, men jeg må leve i håpet, sier Sørby.
Selv om han i Follo tingrett er tilkjent foreldreansvaret alene, og det er bestemt at «Sara» skal bo i Norge sammen med ham, er det liten eller ingen fremdrift i saken på politi- og myndighetsnivå. Mor bortførte «Sara» og forlot henne alene hos bestefar i Donetsk. Selv reiste hun tilbake til Norge.
– Hadde politiet etter mange oppfordringer reagert da moren helt opplagt var i ferd med å forlate landet ett år etter, hadde vi ikke sittet i denne situasjonen. Med både mor og far i Norge ville det vært enkelt å få henne hjem, sier Sørby.
– Får ikke hjelp
Dommen i 2012 gikk ut på at Sørby fikk hele foreldreansvaret og at ekskona kun fikk rett på samvær med datteren to timer i måneden under tilsyn. Sørby sier han er fornøyd med rettsapparatet, men når det kommer til oppfølgingen etterpå, har det sviktet i mange ledd.
– Jeg vant alle rettssakene om samvær med datteren min, men moren kunne hefte samværene uten at det fikk noen konsekvenser for henne. Til slutt kidnappet hun «Sara».
Han lurer på hva som skal til for å bli hørt og hjulpet i en ubeskrivelig vanskelig situasjon.
– Rettssystemet har brukt mange timer og ressurser på saken og dommen som falt. Men det blir bortkastet når moren likevel får gjøre som hun vil, sier Sørby.
– Bare begynnelsen
KRITISK: Forsvarsadvokat Morten Furuholmen kritiserer at norske myndigheter lener seg for mye på Haagkonvensjonen, som etter hans mening ikke fungerer som den skal.
Over 550 barn er blitt bortført fra Norge av en av sine foreldre siden 1999. Tallene vi ser nå er bare begynnelsen, mener advokat Morten Furuholmen.
– Vi kommer til å se et økende antall barnebortføringssaker fordi vi ser en større andel av den norske befolkningen i blandingsekteskap. Ved samlivsbrudd får vi nettopp slike problemstillinger. Vi har bare sett begynnelsen, sier Furuholmen.
Martin Waage, leder i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som spesialiserer seg i å tilbakeføre bortførte barn, tror også bortføringstallene bare vil stige med årene.
– Vi ser mer arbeidsinnvandring til Norge, og ut- og innvandring i forhold til jobbsituasjoner. Folk har god økonomi og reiser mye, og ikke minst har vi sosiale medier, chatte- og datingsider som åpner for at flere møtes over landegrensene enn for tyve år siden, sier Waage.
Waage er siktet for menneskesmugling i Italia og snakker med NRK samtidig som han soner åpent. Regjeringen i Norge har tidligere advart mot bruk av private sikkerhetsfirmaer for å hente hjem bortførte barn.
– Mange desperate foreldre henvender seg til oss når det har gått for lang tid, og de føler seg sviktet og overlatt til seg selv av norske myndigheter, sier Waage.
Statistikken viser at det er registrert 26 barn som er blitt bortført fra Norge til utlandet i perioden 1. januar til 30. juni i år, mens 15 skal skal ha blitt bortført fra utlandet og til Norge.
Dette betyr at det totale tallet på barnebortføringer i løpet av første halvår er 41, en nedgang fra i fjor da statistikken viste at 60 barn var bortført enten inn eller ut fra Norge.
Selv om tallene i år er en nedgang fra i fjor, ligger antallet fortsatt høyere enn det gjorde i 2011 og 2012 på samme tid. Statistikken om barnebortføringer oppdateres hvert halvår, i januar og august.
Fjoråret var verst
I januar i år oppga Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet at det i fjor ble bortført 74 barn fra Norge til utlandet, mens 29 barn ble bortført til Norge.
Dette ga et samlet tall på 103 bortførte barn i 2013 og var nesten en fordobling sammenlignet med 2012. Statistikken viser tall tilbake til 2005, men ingen er i nærheten av fjoråret.
Definisjon
Ifølge Justis- og beredskapsdepartementets hjemmesider er en barnebortføring når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder. Et barn kan også bli ulovlig tilbakeholdt etter et lovlig opphold i utlandet, for eksempel et ferieopphold eller samvær.
– I de fleste barnebortføringssaker er det en av foreldrene som bortfører barnet. Begrepet gjelder også de tilfellene der besteforeldre eller en annen slektning bortfører barnet, står det på nettsidene.
Dersom et barn blir kidnappet av fremmede, eventuelt mot løsepenger, anses det ikke som barnebortføring i denne forstand.
– Noen barnebortføringssaker tar lang tid å løse, men de fleste sakene løser seg imidlertid forholdsvis raskt, skriver Justis- og beredskapsdepartementet på sine hjemmesider.
Bosted avgjør
Ifølge Justis- og beredskapsdepartementet er barnets bosted avgjørende for om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre i hvilket land barnet har sitt faste bosted, hvis for eksempel hvis barnet har bodd i flere land.
Etter Haagkonvensjonen er det barnets faktiske bosted som er avgjørende. Det vil si at det ikke er avgjørende hvor barnet er registrert bosatt.
Det er heller ikke avgjørende om barnet er statsborger av det aktuelle landet.
Norske Tor-Eivind Gamlem som trolig vet hvor de forsvunne britiske skolejentene befinner seg i Thailand, har nå kontakt med sin norske familie.
Det øker håpet om en snarlig gjenforening mellom de bortførte jentene og deres britiske far.
De to thailandsk-britiske skolejentene Annie (11) og Aleena Day (6) ble meldt savnet i Pattaya i Thailand 2. juni i år. Deres far, Robert Day, fra Kent i England, har siden den gangen fortvilt forsøkt å finne jentene som etter all sannsynlighet er bortført av den thailandske moren, Onwarat Gamlem.
Day og Gamlem ble skilt for fire år siden, og thailandsk rett har gitt faren aleneansvar for døtrene som var på besøk hos moren da de brått forsvant om ettermiddagen 2. juni. Politiet har etterlyst henne i forbindelse med det politiet mener er en bortføring av de to jentene. Onwarat Gamlem er jentenes biologiske mor, og hun ble skilt fra Robert Day for fire år siden. Day ble tilkjent foreldreretten i forbindelse med skilsmissen, og jentene har siden den gang bodd i England.
Onwarat Gamlem er senere gift med nordmannen Tor-Eivind Gamlem. De bodde en kort tid i Norge før Onwarat flyttet tilbake til Thailand. De har også en sønn sammen som nå er tre år gammel. Tor-Kenneth er fisker, og har en arbeidssituasjon som gjør at han kan tilbringe uker i Thailand av gangen. Han ankom Thailand 5. juli med 30 dagers visum. Dette visum utløp for få dager siden, men Gamlem skal ha vært i Kambodsja og fått 30 nye dager. Han er ikke etterlyst for noe kriminelt, og fikk derfor enkelt et stempel i passet.
I løpet av denne uka kommer imidlertid Thailands rett til å avgjøre om engelskmannen Robert Day og hans advokat får sperret minibankkortet til Gamlem.. Day er overbevist om at ekteparet Gamlem er sammen og at de lever på hans bankkonto, og at både deres felles barn og de to engelske jentene er sammen med dem.
På ny kommer britiske Day med en intens oppfordring gjennom denne bloggen: «Vær så vennlig og returner jentene mine til meg. I mellomtiden: Gjør det hele så skånsomt at det medfører en minst mulig psykisk belastning for barna mine», sier han.
Denne bloggen har vært i kontakt med Gamlems norske familie. De er i løpende kontakt med Gamlem i Thailand. Den norske familien er rystet over det som har skjedd, og ønsker bare at alt skal få en best mulig utgang. Det øker muligheten for en rask gjenforening me,llom den britiske faren og de to bortførte jentene.
Saken har vært mye omtalt i thailandsk og britisk presse. I dag omtales den også i norske Sunnmørsposten, lokalavisa til Gamlem. Den artikkelen kan du lese her.
Opprørt tobarnsfar mener Nav er med på å finansiere barnekidnapping til utlandet – i over åtte år har han kjempet for å få sine to sønner tilbake til Norge. Se Videosnutt her
Tommy Hoholm forteller om kidnappingen av sine sønner til Slovakia
Da guttene dro til sin mor på ferie i begynnelsen av Juli 2005 ante jeg uro. Hun hadde ved flere anledninger truet meg med å kidnappe guttene. Så det var med et tungt hjerte jeg sendte dem til deres mor på ferie 1. Juli 2005. Da jeg da ringte etter et par dager for å høre hvordan de hadde det, tok moren deres ikke telefonen. Hun skrev en sms, der hun sa at de ville ringe meg litt senere.
Jeg ante med en gang at det var noe som ikke stemte, så jeg ba derfor en kamerat om å dra til huset for å undersøke om guttene var der. Kameraten ringte meg da tilbake og var spak i stemmen. Alt han sa, var at jeg måtte komme innover å ta en titt. Jeg kjørte med en gang innover og kunne konstantere at alle lekene var borte, gardiner var tatt ned, møblene var vekk osv. Jeg skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd.
Hennes far, søster og svoger var på bilferie i Norge da kidnappingen skjedde, og mest sannsynelig har de tatt dem med i bil over til Sverige og derfra til Tyskland, Tsjekkia og så Slovakia.
Følelsene mine rundt denne situasjonen er ubeskrivelige. Jeg klarte ikke få fram ett ord, hele verden falt i grus der og da.
Politiet
Det første jeg gjorde, var å ta kontakt med den lokale politistasjonen. Da jeg møtte opp der var det liten forståelse som ventet meg (dette er da meget underlig, siden justisdepartementet hadde sendt ut rundskriv til alle politidistrikt hvordan de skulle behandle slike saker).
Jeg ble sendt hjem med en lapp med telefonnummer til to saksbehandlere hos Interpol i Oslo. Så jeg dro hjem og ringte saksbehandleren hos Interpol, som ikke forsto hvordan jeg hadde fått fatt i telefonnummer til dem. Jeg forklart dem saken i korte trekk, der jeg fikk beskjed om å vente til de hadde snakket med det lokale politikontoret. Interpol ringte meg så opp igjen og ba meg dra på nytt til det lokale politiets kontor. Da jeg da kom utover til Lensmannskontoret fikk jeg en bedre behandling en første runde. Men det eneste de kunne gjøre var å sende ut en etterlysning.
Justisdepartementet
Jeg tok så kontakt med Justisdepartementet som er det organet som skal hjelpe til i slike saker.
I løpet av den tiden jeg har jobbet med å få guttene tilbake, har jeg hatt fem saksbehandlere på 2,4 år. I begynnelsen av desember 2005 fikk jeg telefon om å ha passet klart slik at jeg kunne reise nedover for å hente guttene hjem. Jeg ordnet alt klart, penger og pass. Men slik skulle det ikke bli. Tiden gikk og jeg ventet på telefonen som skulle ringe hver dag. Da januar kom 2006 ringte jeg selv til min saksbehandler hos justisdepartementet og spurte, når jeg skulle reise? Jeg fikk da til svar, at det hadde skjedd en feil og derfor kunne jeg ikke få hentet guttene hjem.
Etter denne hendelsen fikk jeg en ny saksbehandler hos Justisdepartementet. Hver gang jeg ringte fikk jeg som svar at: jeg var akkurat på tur til å se på saken din, den ligger øverst i bunken, vent litt jeg skal se om det er kommet en ny mail fra Slovakia eller hva synes du vi skal skrive til de Slovakiske myndighetene? (Jeg lurte i perioder på om det var jeg eller saksbehandleren hos Justisdepartementet som skulle sitte inne med kompetanse på dette feltet).
Sommeren 2006 fikk jeg nok av måten jeg ble behandlet på av ”Det Kongelige Justisdepartementet”. Jeg har jo dom fra Tingretten, lagmannsretten og høyesteretten som sier at barna skal bo hos sin far i Norge. Jeg ringte da Justisdepartementet i begynnelsen av sommeren, der jeg da fikk opplyst at det ikke fantes noen saksbehandler lenger på saken. Jeg bestemte meg raskt at denne historien måtte fortelles til landets befolkning. Ikke pågrunn av meg, men pågrunn av den uretten guttene mine blir stilt over for i rettsstaten Norge. Jeg tenkte med meg selv ”er dette måten de behandler alle bortføring og kidnappingssaker som angår barn, er det ikke rart de ikke klarer å løse flere saker”.
Min søster og hennes mann, som har vært uvurderlige støttespillere i denne saken med guttene, hjalp meg så for å komme i kontakt med Dagbladet. Dagbladet trykket historien over 2 sider den 7 August 2006.
Etter saken var på trykk hos Dagbladet, ringte telefonen etter ett par dager. Det var den nye saksbehandleren som rinte og beklaget situasjonen som hadde oppstått. Jeg har fortsatt samme saksbehandler per i dag.
Det positive med å gå ut i mediene
Som sagt var historien trykket den 7. August 2006. Det jeg har opplevd som positivt med dette, er at jeg har kommet i kontakt med andre som har opplevd det samme som meg. I velferdsstaten Norge finnes det ikke en organisasjon som du kan henvende deg til, dersom du opplever bortføring av barn. Dette synes jeg er underlig, siden det er en av de største tragediene vi som foreldre kan oppleve i våre liv. Det finnes ingen innstanser som forteller hvordan du skal gå fram for å løse en slik sak. Det finnes ingen krisehjelp, tvert imot blir du ikke trodd, verken på politistasjoner, legekontorer eller trygdekontorer. Derfor opplevde jeg det svært positivt da jeg fikk kontakt med andre foreldre som var i samme situasjon, og også foreldre som kunne dele sin erfaring etter at saken deres var avsluttet.
En av dem som ringte meg etter at jeg var ute i avisen, har bistått meg hele veien i saken. Han satte meg i kontakt med privatetterforsker Harald Olsen, noe som han sa var helt nødvendig i min sak (noe som kan vise seg å være gull verd). Dette fordi staten Norge har en oppfatning av at barn er barn og ikke ”mennesker”. Som en saksbehandler sa ”barna har det vel bra der de er i Slovenia”, da jeg måtte fortelle han at barna ikke er i Slovenia, men i Slovakia. Det jeg etterlyser, er hvor barns rettssikkerhet er i den Norske velferdsstaten.
Hva skjer nå?
Pågrunn av sakens karakter, kan jeg ikke utdype min historie noe mer (men jeg lover å komme med mer når saken er løst). Det som vi jobber med nå er en rettsprosess som er ulovelig satt i gang i Slovakia. Det vi nå håper på er at Justisministeren ”Knut Storberget” vil ta tak i saken og hjelpe guttene Timothy og Joachim hjem til Kongeriket Norge.
Spørsmål til staten Norge og Justisministeren fra Tommy Hoholm
Hvorfor belønner vi mennesker som gjøre en straffbar handling etter Straffeloven av 22 mai. Nr 10. § 216? (med belønning mener jeg i form av bidrag og barnetrygd, i mange av disse sakene er motivet penger)
Hvorfor er det ikke en støtteforening, som man kan henvende seg til når slike ting som bortføring og kidnapping oppstår?
Hvor er barnas rettssikkerhet?
Hvorfor kaller saksbehandlerne hos Justisdepartementet slike saker for en privatsak, mens kidnapping av voksen er en statssak og straffesak?
Hvor blir det av komiteen som skulle jobbe direkte med slike saker og som skulle få fortgang i slike saker?
Hvilke konkrete tiltak skal staten Norge sette i gang med i forhold til slike saker? (Jeg mener at en enkelt internettside ikke er nok)
I flere saker skjuler Fylkesmannen seg bak ”at det ikke er normal rettspraksis å få dekket noen av utgiftene i slike saker” (dette gjelder da ikke min sak, der jeg får dekket deler av saken). Hvor går grensen for å få dekket en sak med barnebortføring? Er det da ikke av Kongeriket Norges interesse å få tilbake sine statsborgere?
ABP World Group - Parental Abduction Recovery & Kidnapping Recovery 