Arabisk vår fører med seg barnebortføring


Kilde: Bortført.no

Den arabiske våren har ført til regimeskifte i Tunisia, Egypt og Libya. Demokratiseringen brer seg også over de andre arabiske landene i Nord-Afrika og Vest-Asia. Noen statsledere har vært villige til å støtte demokratiseringsprosessene i frykt for å miste alt.

Kong Mohammed VI av Marokko har støttet endringer grunnloven, som har ført til at regjering og parlament har fått betydelig mer makt. Den arabiske demokratiseringen innebærer at mange politiske flyktninger bosatt vesten nå vender tilbake; en uheldig konsekvens er flere barnebortføringer.

6 år gamle Lucas fra Narvik ble i desember bortført av sin libyske far, og moren frykter at gutten befinner seg i byen Misrata. Martin Waage (bildet), sjef i sikkerhetsselskapet ABP World Group, sier til Nettavisen 06.01.12 at vi vil se en økning med langt flere barnebortføringer til disse landene. Waage, som har spesialisert seg på hjemhenting av bortførte barn, påpeker også at det i disse landene er vanskelig å oppnå resultater ved bruk av de vanlige juridiske prosessene.

I dag er det flest kvinner som bortfører barn fra Norge, og i hovedsak til europeiske land. Årsaken til at kvinner dominerer statistikken ligger at myndighetene pålegger norsk fedre å betale bidrag til barnebortføreren, mens mødre slipper den økonomiske belastningen. Bortføringene til arabiske land blir i hovedsak utført av fedre. Mennene oppnår altså ingen økonomisk gevinst, slik kvinnelige bortførere gjør, men fedre fra denne delen av verden er svært kulturelt og religiøst motivert til å styre barnas oppvekst.

I Norge bor det 329 innvandrere fra Libya, 1 097 fra Tunisia, 882 fra Egypt og 8 305 fra Marokko.

Les mer om barnebortføring på: Bortført.no

Follow our updates on Twitter and Facebook

One key to ABP World Group`s successful recovery and re-unification of your loved one is to use all necessary means available

Contact us here: Mail

Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

NOTE: We are always available 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443

UK Phone Number: 020 3239 0013 –

Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

Court orders return of children abducted from father in Norway


June 10, 2011 by Rosalind English, UK Human Rights Blog

In the matter of E (Children) [2011] UKSC – read judgment 

The Supreme Court has ruled that two girls, aged seven and four respectively, be returned with their mother to Norway, after she had removed them without the father’s consent. The decision was made largely under the Hague Convention on the Rights of the Child which gives more specific direction to the courts in abduction cases than the European Convention on Human Rights, although, as the Supreme Court observed, a little more reassurance that the necessary safeguards can be enforced in the destination country would make it easier for the courts in the requesting country to make orders protecting the interests of the child.

The following summary is based on the UK Supreme Court’s press release. The numerals in bold refer to paragraph numbers in the judgment.

The case

The children had lived all of their lives in Norway until September last year when their mother brought them to England with a view to staying here permanently. The father was not asked and did not consent to their removal from Norway. The mother had an older daughter, Tyler, who is nearly 17 and also lived with the family in Norway, but left Norway for England shortly before her mother.

The father applied to the Norwegian central authority under the Hague Convention on the Civil Aspects of Child Abduction 1980 for the children to be returned to Norway. Article 12 of the Hague Convention requires a requested state to return a child forthwith to her country of habitual residence if she has been wrongfully removed in breach of rights of custody. But Article 13 provides three exceptions, one of which is that the child should not be returned if

there is a grave risk that his or her return would expose the child to physical or psychological harm or otherwise place the child in an intolerable situation

The mother, with Tyler’s support, argued that this exception applies. She made allegations against the father which, if true, amount to a classic case of serious psychological abuse. She recounted incidents of physical violence towards other people, property and the ill-treatment of the family pets. There was also psychiatric evidence that the mother is suffering from a mental disorder which would deteriorate if she had to return with the children to Norway.

Although the father denied some of these allegations, he did admit to bouts of anger, and to killing two of the family pets, a cat and a rabbit. But he undertook to vacate the family home and not go within 500 metres of it; and he said would pay household costs and provide money for child support. He also promised that he would not remove the children from the mother’s care.

The judgment

The Supreme Court, like the Family Court and the Court of Appeal before it, unanimously dismissed the mother’s appeal.

Reasons for the judgment

The case law of the European Court of Human Rights indicates that the right to respect for family life in article 8 of the European Convention must be interpreted in the light of the Hague Convention and the UN Convention on the Rights of the Child. The best interests of children have two aspects:

1) to be reunited with their parents as soon as possible so that one parent does not gain an unfair advantage over the other through the passage of time; and

2) to be brought up in a “sound environment” in which they are not at risk of harm[52].

The President of the Strasbourg court has recently acknowledged extra-judicially that

the logic of the Hague Convention is that a child who has been abducted should be returned to the jurisdiction best-placed to protect his interests and welfare, and it is only there that his situation should be reviewed in full [25].

Violence and abuse between parents may constitute a grave risk to the children. But where there are disputed allegations which can neither be tried nor objectively verified, the focus of the inquiry is bound to be on the sufficiency of any protective measures which can be put in place to reduce the risk.

In this case, the trial judge was satisfied that medical treatment would be available for the mother and that there were legal remedies to protect the children should they be needed. It is not the task of an appellate court to disagree with the trial judge’s assessment [49].

Follow our updates on Twitter and Facebook

Testimonials from our clients

Ironboyzz-FacebookTwitter-Ironboyzz

profile pic.jpgdroppedImage_7TM

download (2)

ABP World Group™ Risk Management

Contact us here: Mail 

Skype: abpworld

NOTE: We are always available 24/7

Politiet forhindret bortføring til Brasil


Kilde: Bortført.no

Snarrådighet fra politiet i Hordaland forhindret at en to år gammel jente ble bortført til Brasil. Politiet beslagla et ugyldig pass.

Den brasilianske moren har tidligere bortført barnet, men returnerte da frivillig etter tre måneder. Familien ble gjenforent i februar i år, men kort tid etter fikk faren misstanke om at kvinnen planla å bortføre datteren på ny. Jenta er norsk statsborger, og moren hadde ikke tilgang til datterens norske pass. Moren har likevel greid å skaffe til veie brasiliansk pass, trolig  utstedt av den brasilianske ambassaden.

Foreldre med barn som er i risikosonen for barnebortføring bør være oppmerksomme på at mange ambassader assisterer sine borgere med å smugle ut barn, på tross av at barna har norsk statsborgerskap.

Les hele historien her: Bortført.no

Follow our updates on Twitter and Facebook

Apen er et symbol på seksualitet!


Av: Kjell Schevig, Bortført.no

Den lille gutten plukket seg ut en lekeapekatt fra psykoterapeutens utvalg av dokker og lekedyr. Apen, forklarte psykoterapeuten til domstolen, er et symbol på seksualitet, og derfor måtte et overgrep ha funnet sted. Les mer om denne utrolige historien i BT Magasinet 09.04.11 og Ole Texmos artikkel ”Når retten ikke virker”.

På åtti- og nittitallet opplevde vi en flodbølge av incestbeskyldninger i barnefordelingssaker. Mange foreldre fikk fengselsstraffer. Men i ettertid har det vist seg at flere saker ikke hadde noen forankring i virkeligheten. Den pensjonerte dommeren Trygve Lange-Nielsen gjenopptok mange saker, og bidro til oppklaring av 24 justismord.

Atle Joar Hage tok sitt eget liv etter å ha sonet en dom for seksuelle overgrep mot sine to barn, men ble 11 år etter sin død fullstendig renvasket i en gjenopptakelsessak som barna selv anla.

Lagmannsrettens enstemmige frifinnelse av Atle Joar Hage inneholdt sterk kritikk av de sakkyndige psykologene som var overbevist om at Atle hadde misbrukt sine barn. Hages eks-kone har rettet feilaktige incestbeskyldninger mot i alt tre menn: Atle Joar Hage, Per Borthen (andre ektemann), samt hennes og Atle Joars sønn. Kvinnen har utrolig nok ikke blitt stilt til ansvar for all elendigheten hun har forårsaket.

Fremdeles forekommer det uforholdsmessig mange anklager om seksuelle overgrep ved barnefordelingsaker, men i dag fester domstolene sjeldnere lit til anklagene, og det fører sjeldent til straffesaker. Likevel mister som regel foreldre som er utsatt incestbeskylninger all kontakt med barna sine, antakelig fordi rettssakkyndige psykologer og barnevernsansatte er veldig opptatt av sex. I boken “Norske ruiner i utvalg” gir Jon Gulbrandsen følgende eksempler:

”En psykolog hadde analysert en barnetegning i forbindelse med en undersøkelsessak for barnevernet.  Barnet hadde tegnet en by, og blant alle husene fantes også noen høyhus, noe psykologen syntes var mistenkelige fordi de var avlange i form …  Hun konkluderte med at høyhusene var fallossymboler og at barnet derfor kunne ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Men det er ikke bare høyhus som kan synes mistenkelige.

I den berømmelige Bjugnsaken hadde en ingen konkrete holdepunkter for at overgrep hadde funnet sted i Botngård Barnehage, men sju mennesker ble likevel fengslet, og én var nær ved å bli dømt. Grunnlaget var ofte ikke annet enn at en spesialpsykolog hadde fortalt retten at hun var bekymret fordi barn tegnet store ører, eller at en klinisk pedagog mente at hun kunne avdekke overgrep ved å oppfordre barn til å fantasere om overgrep eller hypotetisk å godta at overgrep hadde funnet sted.”

Psykolog Arvid Inge Solli, som har operert som rettssakkyndig siden 1984, møtte en svært velartikulert far i retten. Solli likte ikke å bli motsagt, og proklamerte til retten at ”farens veltalenhet var et forvarsel om at han kunne bli voldelig og ukontrollert”.

Om psykologer tror at barn har blitt utsatt for overgrep, og prøver å mane fram minner, kan de skape falske minner hos barna.  Store norske leksikon definerer det slik: Falske minner – forekommer når folk mener å «huske» hendelser som avviker fra det som virkelig har skjedd. Slike forestillinger kan oppstå ved at man forveksler informasjon fra andre kilder (hva man er blitt fortalt, kan tenke seg, eller har opplevd i ettertid) med faktiske erindringer. Hendelser fra barndommen som man tilsynelatende har glemt eller fortrengt, men som kan vekkes til live på et senere tidspunkt (for eksempel under psykoterapi), kan vise seg å være falske.”

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook