Bergens Tidende, 30. august 2011
Verden endrer seg raskt, for eksempel er det stor forskjell på 1960-tallets arbeider og en arbeiderfamilie i 2011.- DEMOKRATI
Jon Gulbrandsen, dr.philos., forfatter
Arbeidere jeg kjenner, er dobbeltarbeidende familier med 2–3 biler i oppkjørselen og som gjerne reiser på sydenferie et par ganger i året. Mat synes de heller ikke å mangle, der de vralter rundt mellom hagegriller, trampoliner og svømmebasseng. Likevel synges det flittig på vegne av dem: «Opp, alle jordens bundne trelle! Opp I, som sulten knuget har»!
Jeg vet faktisk om noen som sulter, men de er ikke arbeidere; de er enslige, syke, skilte, arbeidsløse eller intellektuelle – eller helst begge deler. Noen av dem fryser også, om vinteren, etter at regjeringen har solgt unna sommerregnet vårt, og vi må importere dyr elektrisk kraft fra Europa. De er heller ikke organiserte, så de slåss som regel alene, mot et nådeløst nav-byråkrati.
Også andre verselinjer kunne ha vært skrevet om dem, men er det likevel ikke. Skilte fedre som har mistet kontakten med barna sine, og som sitter igjen med skyhøye barnebidrag kunne ha sunget med stor innlevelse:
«Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned», men de synger ikke, fordi de vet at dette ikke gjelder dem, men helt andre.
Jeg har merket meg at de som kaller ordene sine, ofte synger både høyt og falskt, og de er verken bundet eller knuget, for mange av dem er både rike og mektige. «Alle skal med», sier de likevel, som om de virkelig mener det. Men da en NRK-reporter for få år siden påpekte at en av konsekvensene av pensjonsreformen er at mange eldre ikke lenger vil klare seg økonomisk, svarte Bjarne Håkon Hanssen slik: «Ja, men de fleste vil få det bra!»
Poenget gjentas av finansminister Sigbjørn Johnsen på et debattprogram fra Litteraturhuset 28. april i år, hvor han ble konfrontert med at flere minstepensjonister nå ikke lenger har råd til å beholde husene sine på grunn av økt formuesskatt. Igjen var svaret det samme: «Ja, men de fleste vil kunne beholde husene sine».
Men de er ikke få, de som i dag ikke er flest, for mens velstanden øker hos de fleste, så øker andelen av fattige jevnt og trutt. Ifølge generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett, lever over en halv million nordmenn nå i fattigdom, og 100.000 av disse er barn under 18 år. Dette tilsvarer omtrent 10 prosent av befolkningen.
Så hvem er så disse jordens bundne trelle som har gjort det til levebrød å bekjempe klassesamfunnet, når det ikke er de fattigste blant oss? Hanssen og Johnsen gir oss svaret; det er de fleste! Vel, de er egentlig ikke det heller, for de er bare størst blant alle dem som har organisert seg. «Vi er en stor familie,» forklarer lederen deres. Ja det er de, men det er også det som er problemet – for alle andre. Så hvordan slipper de unna med det?
En britisk TV-journalist forsøkte seg på en forklaring den 23. juli i år: «Norge er et konsensussamfunn, » sa han, og refererte til den store skaren av nordmenn som i stedet for å analysere hendelsene dagen før, veltet seg i nasjonal kjærlighets- og demokratipatos, og som fulgte opp med å kreve en enda sterkere sensur av samfunnsdebatten. For slik skal vi lære å stå enda tettere sammen, i demokratiets navn. En psykiater sa det på en annen måte: Problemet er ikke de få jeg prøver å hjelpe, men alle normopatene der ute.
For dem som ønsker seg analyser og kritikk, må pent finne seg i å lete i utenlandske medier. Så langt har dette gått at redaktøren av Hamar Arbeiderblad i en leder av 29. juli skriver at begrepet islamistisk terror må bannlyses fra det norske språket, for islamistisk terror finnes ikke lenger – etter den 22. juli. Det har helt plutselig fordampet, i alle fall fra politikkens verden, og i Norge dreier alt seg om politikk.
Samtidig minnet Europol oss om at hovedtrusselen mot Europas sikkerhet fremdeles kommer fra militante islamister og venstreekstreme, men Europol er ikke underlagt norsk politikk, og kan derfor trygt si det ingen gode nordmenn lenger tør si.
For selv norsk politi har underordnet seg regimet, når de avviser spørsmål om politiets åpenbare ressursmangel som «uverdige», men slik gjør de seg samtidig også usårlige for kritikk. Da er det tryggere, også for dem, å bli med i den stadig voksende skaren av stumme blomsterbarn. Slik blir vi enda flere som blir enda mer enige, helt til den siste bygdeoriginalen er beseiret, og vi alle er blitt bundne og knugede trelle, på valen.
Men noe skurrer, for samtidig som presset for konformitet og sensur øker, lover statsministeren oss enda mer demokrati!
Men hva skal vi med mer demokrati, hvis vi allerede har et demokrati? Og hvorfor skulle dette være nødvendig nå, nå som alle er blitt enige om å være enige, og når alle de andre partiene lydig har klumpet seg sammen i midten? Kan det være fordi han tror det vil være nødvendig å berolige alle dem som nødvendigvis vil bli satt utenfor samfunnet? Eller enda verre, har han tenkt å holde løftet sitt?
Når regjeringen lar selv høyreleder Erna Solberg vente i tre år før de besvarer brevene hennes, da sier det seg selv at veien for vanlige mennesker vil være stengt, selv med mer demokrati. For veien til makt går ikke gjennom å lytte til spørrende eller undertrykte dissidenter. En gang var dette riktignok veien, den gangen de marginaliserte også var de fleste, men det er de ikke lenger, og derfor er det også noenlunde trygt å holde dem utenfor, i alle fall inntil videre.
Gjengitt med tilatelse av Jon Gulbrandsen
Like this:
Like Loading...
