Haagkonvensjonen, virker den?


Av: Kjell Schevig,  Bortført.no

Hvor mange bortførte barn er returnert til Norge som følge av Haagkonvensjonen? Justisdepartementet nekter å svare på spørsmålet. Men departementet har en liste med 24 advokater med særlig kompetanse på barnebortføring, så vi spurte like godt alle advokatene. (Advokaten på bildet er ikke en av de 24 ekspertene).

De 24 advokatene har til sammen en suksessrate på – 6 saker – der barn er returnert til Norge som følge av konvensjonsavgjørelser. Når vi vet at om lag 350 barn er bortført siden 2000, så er ikke seks vinnersaker mye å juble over. Så hvorfor mener justisminister Knut Storberget at konvensjonen er norske myndigheters viktigste redskap i kampen mot barnebortføring?

Når man, som som far eller mor, har sittet i en utenlandsk domstol og observert dommeren himle med øynene og le av Haagkonvensjonen, er det vanskelig å forstå norske byråkraters kjærlige forhold til  konvensjonen.

Hvorfor har Justisdepartementet lagt sin elsk på en konvensjon som ikke virker? Har justisdepartementets saksbehandlere noen gang vært tilsdede i en konvensjonssak i utlandet?

I tillegg til de seks sakene hvor barn er tilbakeført, finnes det 3 saker hvor domstolen har avgjort at barna skal returneres – uten at barna har blitt returnert. Noen land spekulerer nemlig i et dobbelspill hvor man på papiret følger konvensjonen, samtidig som politiet nedprioriterer tilbakesendingen.

Svært ulik erfaringsbakgrunn

På departementenes nettside spesifiseres det at de 24 utvalgte advokatene har “særlig kompetanse på og kjennskap til barnebortføring.” En håndfull av disse advokatene har ført mange saker og har således særlig kompetanse, noen har moderat praktisk erfaring, mens 9 av advokatene har liten eller ingen erfaring med barnebortføringssaker. Det Justisdepartementet har valgt å kalle særlig kompetanse er i realiteten et heldagsseminar om barnebortføring.

Her er advokatene med erfaring: Ole A. Rasmussen, Elisabet Brodtkorb, Maria Amundsen, Morten Engesbak, Elisabet Grøndal, Marius Sandvig, Hanne Bredal, Kristine Schilling, Sigurd Rønningen, Ellen Sraum, Kjersti Gjellesvik, Kristine Hånes, Roe Lauvås, Harald hetland og Janet Riise.

Det finnes tilfeller der advokatene har lyktes med å få returnere barn til Norge ved forliksavtaler. Men forlikene kan ikke uten videre godskrives Haagkonvensjonen, fordi forliksavtaler er også oppnådd i land som ikke er tilsluttet konvensjonen.

Ved bortføring til utlandet, vil den norske advokaten bare kunne opptre som en støttespiller. Advokater må nemlig være autorisert i henhold til det aktuelle lands prosessregler. Om barnet for eksempel befinner seg i Frankrike, så må en fransk advokat prosedere saken, og den norske advokaten er således bare en støttespiller.

Advokatene på listen hatt større suksess med å sende barn ut av Norge, enn de har hatt med å returnere barn til Norge. Dette skyldes muligens at våre domstoler har større respekt for internasjonale konvensjoner enn det man opplever i andre land. Det er typisk norsk å være snillest i klassen.  Advokatenes erfaringer med Haagkonvensjonen er likevel nyttig, uansett om de har fulgt i rettsprosesser i utlandet eller ført saker i Norge.

Les hele saken her: Bortført.no

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Justisdepartementet lot barnebortfører slippe unna


Guttene Timothy og Joachim, ble bortført fra Norge til Slovakia av sin mor i 1995. Både norsk og slovakisk rett kom fram til at barnas far, Tommy Hoholm var best skikket til å ha daglig omsorg for de to sønnene.

I februar 2009 reiste guttenes mor alene på ferie til sin søster i London. Moren ble tatt i forvaring av britisk politi for barnebortføring. Da Norge har en utleveringsavtale med England kunne man nå forvente et gjennombrudd i saken, men Justisdepartementet lot være å reagere. Hvorfor? Kjersti Berg Sand, førstekonsulent i Justisdepartementet, har skrevet en masteroppgave i rettsvitenskap, hvor det avsløres hvorfor moren slapp unna. 

Les mer: Justisdepartementet lot barnebortfører slippe unna

Published by: ABP World Group International Child Recovery Service

Visit our web site at: www.abpworld.com

Oppdrag: Hjem til mamma


AV: KARINE ØSTTVEIT  Aftenposten

Det finnes private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge. Noen ganger med bruk av våpen.

14 UENDELIG LANGE måneder er gått siden Anne sist så sønnen sin. Denne septemberdagen får hun ham overlevert på en travel flyplass. Den lille toåringen er blek og tynn, men likevel stor i forhold til babyen hun husker. Han har lært å gå, og det som før bare var babling, er blitt til ord på et fremmed språk. Men da moren tar ham i armene, gråter han redd. Hun er blitt en fremmed. I noen øyeblikk blir moren stående, fortvilet. Så forsøker hun det eneste hun kommer på: Holder den lille kroppen tett inntil venstre side av brystet, og håper at lyden av mammas hjerteslag er noe som aldri helt blir glemt.Hvert år blir mellom 35 og 50 barn bortført fra Norge, tilsammen nesten 300 barn de siste åtte årene. Disse barna blir ikke lokket inn i en bil, ingen av dem er blitt plukket opp av en fremmed. De er rett og slett blitt bortført til utlandet av en som står dem nær – nesten alltid en mor eller far. Det er ingen tvil om at slike barnebortføringer er ulovlige. Likevel møter den av foreldrene som står tilbake, ofte en mur av vanskeligheter. I flere tilfeller vil ikke engang det norske politiet ta imot en anmeldelse. Og fra foreldrenes desperasjon har det vokst frem en helt ny bransje: Private, profesjonelle aktører med erfaring fra krig og etterretning som mot betaling henter barna deres hjem igjen – iblant gjennom velregisserte, nærmest militære aksjoner.

Mange oppdrag.

– Bransjen er i ferd med å eksplodere. Jeg fant et barn i København i forrige uke, over helgen må jeg kanskje til Algerie og lete. Det er utrolig travelt for tiden.Martin Waage snakker uten fakter. Han er en av lederne i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som blant annet tar oppdrag som går ut på å hente hjem bortførte barn. Opprinnelig jobbet firmaet med livvakttjenester, med etterretning i forbindelse med utpresningssaker og en og annen skygging av en utro ektefelle. Og så, for to år siden, kom den første henvendelsen fra en fortvilt mor. Kort tid senere kom enda en, og så en til. Alle sto med kjennelsen fra en norsk rettssal i hånden, oppgitt over at myndighetene ikke hjalp dem med å hente hjem barn som alle rettsinstanser var enige om var blitt ulovlig bortført til utlandet. Siden den gang har Waage vært involvert i mer enn 15 barnebortføringssaker. Han har vært i land som Brasil, Ukraina, Libya, Iran, Taiwan og Algerie for å hente hjem norske og svenske barn. Operasjonene kan innebære alt fra måneder med spaning, gjennomgåelse av alle slags elektroniske spor, diplomati, forskjellige former for overtalelse – og altså væpnede aksjoner. Prislappen for et barn ligger på mellom noen hundre tusen og opp til over en million.– Vi prøver alltid med diplomati først. Vi vil helst løse det på den måten. Men du kan jo prøve å dra ned til Algerie eller Libya og løse en konflikt med diplomati. Det hender at vi må gå til aksjon. Jeg ønsker ikke å gå så veldig mye inn på det.– Hvorfor ikke?– Når du gjør et sånt overtramp i et fremmed land, er det ikke noe å sitte og skryte av i etterkant. Men i noen tilfeller utfører vi nærmest kirurgiske operasjoner der spesial-operatører går inn og henter ut barnet. Vi bruker folk som tidligere har hatt som jobb å utføre antiterroraksjoner og antikidnappingsaksjoner. Dette er folk som har bakgrunn fra spesialstyrker verden over.– Så i praksis blir det litt som når vi ser SWAT-team på TV?– Ja, det kan du godt si.– Bevæpnet?Martin Waage blir stille i fem sekunder. Ti sekunder. Femten sekunder.– Vi er i utgangspunktet ikke bevæpnet. Det skaper mye ekstra problemer for oss hvis vi blir tatt med våpen.– Men dere utfører vel ikke slike aksjoner ubevæpnet i land der det finnes våpen i hvert hus?– Vi har våpen i unntakstilfellene, i de ekstra vanskelige situasjonene i kompliserte land. Dessverre er disse landene overrepresentert.

Begynte med kjærlighet.

Det er ikke slike statistikker man tenker på når man er forelsket. For Anne (40) begynte historien om en bortført baby som en vanlig kjærlighetshistorie. En hyggelig ferie, en kjekk mann. Vi kan kalle ham Adrian. Hun ble sjarmert av manerene, av komplimentene, av hvordan han fikk henne til å føle seg som den viktigste kvinnen i hele verden. Så Anne dro tilbake, igjen og igjen. Etter et års tid giftet de seg. Adrian ble med tilbake til Vestlandet og Norge.Snart var Anne gravid. Da kom problemene med kulturforskjeller. Hun begynte å snakke om skilsmisse omtrent samtidig med at sønnen Thomas ble født. Men skilsmisse var ikke enkelt. Det var imot Adrians religion, kanskje ville det også gå ut over oppholdstillatelsen hans i Norge. Derfor gikk Anne med på en midlertidig ordning der de skulle bo sammen i noen måneder, alle tre. Hun forklarer at hun, i bytte mot at Adrian signerte separasjonspapirene, gikk med på at han skulle stå oppført i offentlige registre med hovedomsorgen for Thomas.– Jeg skjønte ikke helt hva jeg gikk med på. Jeg tenkte bare at vi jo skulle bo sammen inntil videre, så hvis det gjorde det enklere å få ham til å skrive under på skilsmissepapirene, så kunne jeg godt skrive under på papirene om omsorgen. Men avtalen var at det bare skulle gjelde i en overgangsperiode mens vi bodde sammen alle tre, sier hun i dag.

Prøvde å anmelde.

Men papirene skulle snart få en helt annen betydning. Da Thomas var ti måneder, ville Adrian ta ham med til Balkan for å vise ham frem til familien. Anne var innom tanken på at det kunne bli problemer, men skjøv det fra seg. Adrian hadde jo jobb i Norge, han hadde hus og oppholdstillatelse, og han signaliserte på alle måter at målet hans var å komme seg ut av det krigsherjede området. Hvorfor skulle han da kidnappe sønnen deres? Så hun lot ham dra. Det ble starten på et 14 måneders mareritt.– En kveld ringte han. Han sa at sønnen vår skulle bo der nede. At han ville få det bra der.Anne blir stille, spoler mentalt gjennom minnene. Snart kom Adrian tilbake til Norge, uten sønnen. Thomas ble boende hos Adrians slektninger på Balkan. Anne kontaktet umiddelbart advokat for å få en midlertidig avgjørelse på at sønnen skulle hjem til Norge.– Dagen etter dro jeg på politistasjonen for å anmelde ham. Men de ville ikke snakke med meg.Anne sukker. Mannen bak skranken kalte bortføringen av sønnen hennes «bare en familiesak». Anne gikk gråtende ut igjen. Vel hjemme ringte hun Justisdepartementet, familie, venner. Hun søkte på nettet etter informasjon. Etter noen dager fikk hun bekreftet fra departementet at det eksmannen hadde gjort, var ulovlig. Og at hun tenkte helt riktig; for å sette i gang en prosess trengtes en anmeldelse om barnebortføring på den lokale politistasjonen. Anne tørket tårene og dro tilbake til stasjonen. På nytt ble det bomtur. «Ingenting å anmelde – du vet jo hvor ungen er,» sa mannen bak skranken, en annen denne gang. Da hun kom for tredje gang en uke senere, fikk hun beskjed om å komme tilbake om 14 dager. Det var ingen som hadde kapasitet til å se på saken ennå uansett.– Det gikk mange måneder før jeg fikk anmeldt saken. Det ble stadig mer nedverdigende. Jeg fikk ikke komme forbi skranken engang, jeg sto der og gråt etter barnet mitt mens alle som var inne for å rapportere sykkeltyverier, sto rundt og hørte på.

– En skam.

– Dette rammer de aller fleste som får barna sine bortført. Det er en skam, smeller det fra Kjell Schevig. Han leder nettverket Bortført, der foreldre med bortførte barn får hjelp og støtte i kampen. Ifølge Schevig er det svært mange som ikke lykkes med politianmeldelse av de ulovlige bortføringene. Selv måtte han kjempe i et helt år før bortføringen av datteren Caroline til Tyskland i det hele tatt ble registrert .– Folk flest stoler jo på myndighetene. De gjør som myndighetene sier. De venter, håper og tror at den norske staten skal ordne opp. Ofte tar det flere år før de skjønner at norske myndigheter hverken har vilje eller handlekraft til å få barna deres hjem igjen. Det er forhåpningene som tar knekken på dem. Etter år med skuffelser er de både skakkjørte økonomisk og psykisk utmattet, og har ikke lenger råd til å leie inn profesjonell hjelp som kan hente barna hjem igjen, sier Schevig. Han har denne høsten tatt initiativet til et nytt fond. Bortført-fondet gir økonomisk støtte til foreldre med bortførte barn. Støtten gis for å sette foreldrene som Anne i stand til å leie inn hjelp fra private selskaper som ABP World Group. – Jeg synes det er trist at dette er nødvendig. Disse sakene kunne ha vært løst av myndighetene, mener Schevig.

Ikke imot aksjoner.

Hos Justisdepartementet har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen noen direkte innvendinger mot at foreldre leier inn hjelp fra private selskaper for å hente hjem barna sine.– Vi er glad for alle saker som løser seg, og det er opp til den enkelte å avgjøre hvem som skal involveres, sier hun. Aas-Hansen understreker imidlertid at norske myndigheter ikke stiller seg bak ulovlige aksjoner i andre land.– Hvorfor kan ikke norske myndigheter løse saker som dette på egen hånd?– Norske myndigheter bruker de offentlige kanaler som er til rådighet i det internasjonale samfunn for å løse disse sakene. I endel saker kan det ta lang tid, og i noen saker ser vi manglende vilje hos andre lands myndigheter til å etterleve konvensjonen og få til løsninger, innrømmer Aas-Hansen. Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men sier generelt at politiet skal motta anmeldelser i bortføringssaker som i andre saker. Politidirektoratet selv sier at de fokuserer sterkt på barnebortføringssaker, og jobber med problemet i forskjellige kanaler. Direktoratet understreker imidlertid at dette ofte er vanskelige saker for politiet, fordi barnet som regel er sammen med en omsorgssperson.Annes historie er likevel en av dem som endte godt. I sommer lokaliserte ABP World Group sønnen i en liten by på Balkan. Gjennom firmaet leide Anne inn to menn til å overvåke sønnen sin. I fire uker ble Adrian og Thomas konstant overvåket, for å sikre at de ikke flyttet. Imens hadde Martin Waage i ABP møter på ambassaden, hos det lokale politiet og hos Justisdepartementet. I september ga en lokal rett Anne foreldreretten til den lille gutten. Fire dager senere hentet hun ham på flyplassen.

Doper ned barn.

Da hadde han altså glemt moren. Det er en av årsakene til at både Bortført-nettverket og Martin Waage understreker at tiden er en viktig faktor i barnebortføringssaker. De færreste kan leve i årevis med diplomatisk tautrekking. Når et barn allerede har bodd et år eller to i utlandet, er det vanskeligere å få lokale myndigheter til å sende det hjem igjen selv om bortføringen var ulovlig i utgangspunktet – for da vil hjemsendelsen være traumatisk for barnet. For også eldre barn glemmer – eller venner seg til sin nye tilværelse. Martin Waage har flere ganger vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.– Du kan tenke deg en syvåring som er påvirket av faren gjennom to år. Etter så lang tid snakker barnet kanskje mer russisk enn norsk. Et sånt barn blir ikke frivillig med oss.– Hva gjør dere da?– Vi må roe ned barnet.– Roe ned? Medisinsk, mener du?– Det er dessverre nødvendig i en del tilfeller.Det var heldigvis ikke nødvendig i Annes tilfelle. Hun har brukt de siste to månedene til å bli kjent med sønnen sin på nytt. Nylig tilkjente tingretten henne eneansvaret for sønnen. Faren har ikke lenger foreldreansvar, bare rett til samvær seks timer hver tredje helg – under profesjonelt tilsyn. Retten la vekt på at hjemføringen kan beskrives som «dramatisk» og at bortføringen hadde gitt Thomas «alvorlige traumer» som fortsatt preger ham i dag.– Men nå går det mye bedre, mener Anne. – Vi har vært sammen hvert eneste minutt i to måneder. Han er fortsatt skeptisk til nye mennesker, men han er trygg på meg. Og så er han så flink! Stemmen blir et øyeblikk tykk av morsstolthet.– Han har lært seg så mange norske ord at du vil ikke tro det! Alle slags husdyr, middag og nese og armer og ben og mye annet!Anne sukker fornøyd. A-magasinet kan ikke si hvor hun bor, ikke beskrive gaten eller huset. Adrian bor fortsatt i Norge, og Anne er livredd for en gjentagelse av de 14 månedene sønnen var borte fra henne. Hun har flyttet til en ny landsdel, mange mil unna eksmannen. Hun og Thomas lever på hemmelig adresse og med hemmelig telefonnummer. Bare de aller nærmeste vet hvor de oppholder seg.– Jeg slipper ham ikke av syne igjen. Jeg tar ikke sjansen, smiler hun. Til tross for lykken kjenner kroppen hennes fortsatt påkjenningene. Anne er ennå ikke klar for å begynne å jobbe igjen etter sykmeldingene.– Og etter hvert må jeg kanskje ta ulønnet permisjon, for jeg tør ikke sende ham i barnehage ennå. Akkurat nå er ingenting viktigere enn at vi er sammen. Han har traumer som skal bearbeides, jeg har en sorg jeg må bli ferdig med. Og så må vi bli ordentlig kjent igjen.

Bortført-fondet samler inn penger til Eva


Kilde: Bortført.no / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortført.no