Parental Child Abduction – A Mother`s story

Published by: Bortfø

My story

Foto: Marie von Krogh


During a visit to Jersey UK where I lived with my three children for whom I had custody, I made the fatal mistake of letting my Norwegian ex husband take them to school on day. They never arrived. Instead they were abducted by him and his father and smuggled off the Island by private boat to France some 10 miles away by sea, where the grandfather had cunningly placed his Norwegian registered car ready to travel through Europe up to Denmark where they would all take the ferry to Norway the next evening. The children had no passports or ID, and my ex husband admitted that he had planned it all. He had also forged my signature to register the children in the Folk register in Norway. He did not submit the Court Order or the true documents.

The Jersey Court immediately issued an Order for the return of the children with an attached Arrest Warrant, which was faxed to the Police after Kristiansand Port Authority had confirmed they had arrived in Norway.

A false petition made by his Norwegian lawyer was also submitted to the Court prior to their arrival in Norway, and this petition was completely untrue, false in everyway, made with the sole intention to deceive the Court. Attached to it were the illegal registration forms from the Folk register and a forged letter that he claimed I had signed to give him custody of my children. Again, he did not mention or submit the valid Court Order or the Agreement he signed. He knew he would not have been able to register the children if he had.

The British Embassy in Oslo, UK Foreign Affairs Office and the Jersey Royal Court requested Norway to respect my Court Order and return the children. Norway dismissed this. The Attorney General in Jersey contacted the Justice Department in Norway requesting it take into account that the Hague Convention on child abduction in Jersey was about to be ratified, again all requests were rejected. When his next letter asked for the case to be resolved through “Judicial comity”, an action between countries to try to resolve disputes in diplomatic ways, this request did not even receive a reply.

During a hearing in the District Court, the judge concluded that there was no reason to return the children to Jersey, and no evidence or documents suggesting they should be. It was clear the judge failed to read the requests, Court Order and all other evidence, but it is my view that this was all deliberately ignored.

During a hearing in the Court some months later, his Norwegian lawyer stated that she knew of my ex husband’s intention to abduct the children and had drawn up the petition with him prior to him leaving Norway. He himself also stated that he had planned it all for a long period with the help of his lawyer and the Norwegian Consul in Jersey, and he had also had taken advice from the Norwegian Ministry, whom he stated all advised him that the best way to get custody of the children was to ensure he got them to Norway as quick as possible and applied for custody there as he would be favored.

Evidence of the statements they made were submitted to another Court later, which further showed the extent of the Norwegian Consul’s involvement, and proved that my ex and his father had kept the Consul fully informed of the progress of the abduction as they headed to Norway after abducting, and further to inform him they arrived in Norway, and again months later, to inform him of the progress.

The Consul, who was fully aware that there was an existing High Court Order in Jersey for which my ex husband had no rights of custody and no right to remove the children from my care, did nothing. He alerted no police and no authorities Instead, he chose state to my lawyers that although he was informed during many meetings with my ex husband that he wanted to abduct them, and he said he was in Jersey to help Norwegians, not Jersey people. Even after being told of the abduction and knowing my ex husband’s whereabouts, he failed to advise the Police who could have detained him and my children at that point, and prevented them traveling further.

In Court he also lied at first stating quite strongly that he was annoyed his name had been mentioned as he did not know who my ex husband or his father were. He said he had ever had any contact with either of them and had actually never heard of them…. Until however, when confronted with transcripts of his own written evidence by way of letter to me, and also in documents submitted by my Jersey lawyers, his memory returned very quickly and precise.

The judge however, even being aware of all the lies told in Court from my ex’s side, against all the extensive evidence proving my case, against the Court Orders, and also after hearing my ex husband’s own statement of how he had carefully planned the abduction with the help of his lawyer and the Norwegian Consul, took my children and dismissed me as the children’s Mother.

He gave me only 4 hours a week visitation under strict supervision, stating that the FATHER had to be safeguarded against me taking my children home!

And so began a 6 year battle in the Norwegian Courts at all levels, judges who persistently refused to take into account any evidence or background of my children’s lives before Norway. Judges who continuously deprived not only me but my children of their Mother, and made it impossible for me and my children to have any real relationship like we once had or any decent contact for that matter, against all the evidence of what my ex husband did. They did not care he forged my signature, prevented my access, or how he used the children for his own gain, the law was “irrelevant” to him.

My children were happy children. There has never been any history of abuse, alcoholism, drugs or anything untoward in our family. My children had a nice home, a close family, many friends, they were settled in school and most of all, they had a Mother who loved them but all of this accounted for nothing in the Norwegian Courts.

In Norway, it’s okay to abduct children – as long as you are Norwegian”. You can forge documents and give them to authorities because its “irrelevant” or “not valid for the question”. There is no law for Norwegians. The Norwegian authorities actually help their citizens abduct children from abroad, regardless of circumstances or other countries Court Orders.

For 6 years I have been treated like a criminal and subjected to horrific injustice. Many Christmas’s and birthdays with gifts only exchanged in front of impersonal visitors and mostly behind a locked door, never alone. No cuddling or talking with my children as this was seen as me manipulating my children with love. The emotional stress of hearing your child whisper in your ear “take me home Mummy”.

The Court said this was how it had to be as there was a risk I would take my children home to Jersey. Yet I never abducted my children to Norway. He did. But as I was not Norwegian, I was put under strict and extreme conditions, the type of interaction I was allowed with my children is the same given to parents in severe child welfare cases, incest, molestation, family violence, alcoholism and drug addicts, murderers. And all because I had legal custody of my children and we lived in Jersey, but the father wanted them to live in Norway.

I was convicted on assumptions and presumptions by the Courts, penalized by so called “experts” named psychologists and child welfare services who did not have a clue about the situation at all, all who said my children’s lives were “irrelevant” before they got to Norway, and all  who sided with my ex husband and his lies. They all wiped out my children’s previous life. All that mattered was Norway. Their background was unimportant, not relevant they all said. Anything and everything was used against me, yet nothing was said about him or what he did or how he was manipulating the children to his advantage with extreme Parental Alienation… Nothing was either mentioned about his lies. The Court said he did nothing wrong in abducting my children against a Court Order. They looked for ways to praise him instead of seeing him for the calculating lying manipulative abductor that he was.

Legal witnesses were dismissed as irrelevant with judges stating that I had been given too much advice, was focused on the law instead of the fact my children were in Norway, referring to me being the abductor for taking my children home after my marriage failed, having spent only some 200 days in Norway during a temporary reconciliation of marriage period, all despite the fact that I had rights of custody and legal agreements in place.

I moved to Norway to be near my children after they were abducted. Even then I never got a fair hearing. There has been no equality in the law for me.

What is very clear however is that if you’re Norwegian it’s accepted by the Courts, the Norwegian Ministry, the authorities, the psychologists, everywhere you look, it’s accepted for you to go to other countries and abduct your children against your spouse’s custody rights and Court Orders without any fear of repercussion in the Norwegian Courts for doing it. And we only have to look at the Skah case to see this.

Sadly for me, there were no Jersey Elite Soldiers with ties to the UK Intelligence Service to smuggle my children out of Norway back to Jersey on a sailboat. I took the legal route and abided by the law… did it help me?… NO!

Norway took my children regardless of the law. They ripped a Mother out of the lives of three small children whom they had lived with all their life, a happy life full of love and security. They gave them to their abductor on a silver plate after a well planned and calculated abduction by their Norwegian father and grandfather!

This is how Norway treats foreign parents.

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook


Er det greit å bortføre egne barn til Norge?

Kilde: Bortfø

Britiske Christines tre barn, 10, 9 and 5 år gamle, ble bortført fra Jersey til Norge i 2005 av sin norske far. Christines ublide møte med norske myndigheter skildres i A-magasinets artikkel ”Dømt til å tape” 11.03.11.

Etter borføringen valgte Christine å flytte til Norge for å være nær barna. Henne ubeskjedne ønske om 50 % omsorg for barna ble avslått av norsk rettsvesen, og domstolen valgte i stedet å gi henne noen usle timers samvær under rigid tilsyn av farens venner, av frykt for at moren skulle ta med seg barna tilbake til Jersey. Barnebortføreren fikk altså rettens beskyttelse, mens moren som ble frarøvet barna ble straffet. Gerard Baudains, tidligere parlamentariker i House of Lords, sier til Aftenposten: ”Det norske rettsystemet er like korrupt som et hvilket som helst land i den tredje verden.” Foto: Marie Von Krogh

I norske domstoler blir familiesaker hemmeligholdt som om rikets sikkerhet skulle stå på spill. Angivelig er årsaken at individet skal skjermes, men når man ser hvilke represalier mennesker som prøver å eksponere domstolene blir utsatt for,synes det som om det egentlige målet er å beskytte domstolene.

Når britiske parlamentarikere sammenligner det norske rettsystemet med tilstander man finner i Uganda, maner det til ettertanke. For eksempel er det uforståelig for briter at norske domstoler ikke benytter stenografer eller lydopptak. Like ubegripelig er det at sakkyndige psykologer skriver lange rapporter med bombastiske konklusjoner etter kun å ha snakket med et menneske i 45 minutter. Der er også problematisk at den samme gjengen sakkyndige begår liknende overgrep i sak etter sak. I Storbritannia og andre vestlige land finnes det standardiserte rutiner for bruk av sakkyndige, men altså ikke i annerledeslandet Norge.

Christine flyttet etter de bortførte barna sine, og norsk rett straffet henne med en samværsordning som ikke kan kalle noe annet enn nedverdigende og en belastende for både mor og barn. Aftenpostens journalist Karine Østtveit beskriver det slik: “Det er denne typen samvær foreldre i tunge barnevernssaker får; de samme smulene av familieliv som rusmissbrukere og voldsdømte kan bli tilkjent. I Christines tilfelle var det aldri snakk om rus eller vold. Dommerens frykt for at hun skulle ta med barna ut av landet, førte til at hun mistet både foreldreansvaret og normalt helgesamvær. – En vanlig ressurssterk norsk mor ville aldri fått så lite samvær . Det er ingen tvil om det, mener advokat Tone  Linn Thingvold.”

Norsk rettsvesen like korrupt som i Uganda?

Jersey er en kronbesittelse av Storbritannia, og innbyggerne har britiske pass. Selv om Jersey har sitt eget innenriksstyre, styres utenrikspolitikken fra London. Jersey er en av De Britiske Øyer og Storbritannia har tiltrådt Haagkonvensjonen, slik at det ville være naturlig om norske myndigheter betraktet disse tre barna som britiske statsborgere (hvilket de er) og returnere dem i samsvar konvensjonen. I stedet har Justisdepartementet og domstolen drevet juridisk flisespikkeri og definert Jersey utenfor britisk konvensjonsområde, uten å begrunne hvorfor – et trekk som gjerne deles med land vi helst ikke liker å sammenlikne oss med.

Christine forteller at barnas farfar, som foretok selve bortføringen sammen med sønnen, er en innflytelsesrik mann pensjonert fra ledende stilling i Statoil. Det er også påfallende at farens prosesskriv var forfattet, og at barna var registrert i Folkeregisteret, med morens forfalskede underskrift, i god tid før bortføringen fant sted. Barnebortførerne hadde også drevet lobbyvirksomhet hos Justisdepartementet.

Den britiske parlamentarikeren Gerard Baudains (bildet) sendte en diplomatisk note til Justisdepartementet hvor han anmodet om at departementet anerkjente kjennelsen fra britisk rett som slår fast at Christines er tilkjent daglig omsorg, og at barna derfor ble ulovlig bortført fra britisk territorium. Justisdepartementet avslo anmodningen. Og som det ikke det var nok ble Baudains nektet å vitne da saken ble behandlet i domstolen!

Justisdepartementets stassekretær Astri Aas-Hansen understreker ovenfor Aftenposten at Christines sak ikke er en konvensjonssak, og at det derfor er opp til norske domstoler å avgjøre saken.  Slik unngår hun selve kardinalspørsmålet, nemlig hvordan Justisdepartementet makter å definere barn med fullt britisk statsborgerskap som ikke tilhørende Haagkonvensjonen.

Tradisjonen tro begrunner ikke Aas-Hansen sin tolkning, men andre gjør: Statsadvokaten på Jersey informerte Justisdepartementet allerede i 2005 at ”Jersey er en av De Britiske Øyer og at Hennes Majestets Regjering i Storbritannia representerer Jersey i utenriksspørsmål”.  Heller ikke finner norsk Høyesterett eller Justisdepartementet det interessant at morens signatur til Folkeregisteret var forfalsket, igjen et trekk som gjerne assosieres med U-land, og ikke siviliserte rettsstater.

Kjell Schevig

Les også Christines egen beskrivelse: “ABDUCTED TO

Les også Aftenpostens artikkel: Fortvilte foreldre ber om hjelp

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services

Follow our updates on Twitter and Facebook

Det Norske rettssystemet er korrupt

Kilde: A-Magasinet, Karine Østtveit 11.3.2011

Opprørte politikere: “Jeg kan nesten ikke tro det. Dette er ting man forventer av land som Uganda – ikke fra Norge”

På telefon fra Jersey er tidligere parlamentsmedlem Gerard Baudains opprørt.

Tidligere samme dag har han sendt en e-post: “Det norske rettsystemet er like korrupt som hvilket som helst land i den tredje verden.. Ring meg.”

Jeg tror jeg har brukt flere hundre timer på denne saken. Vi har forøkt alt. Reiser, møter, brev, telefoner –  ingenting har nyttet. norske myndigheter vil ikke høre. Hvem har ellers engasjert seg på Jersey? – Mange, svært mange. Lederen for parlamentet på Jersey og jeg har flere ganger diskutert denne saken spesifikt. Jeg tror de fleste parlaments-medlemmene er klar over den sier Baudains.

På ett tidspunkt var han også innkalt som vitne, for å redegjøre for Jerseys holdning i saken. Politikeren reiste til Norge for å foklare Jerseys standpunkt – men da han kom hit, ville ikke dommeren tillate vitnesbyrdet hans. Også ved den britiske ambassaden har man jobbet mye med Christines sak. – I denne saken ble det faktisk vurdert å sende en formell note til det norske justisdepartementet for å klage på behandlingen Christine fikk.

Les hele historien i A-Magasinet sin reportasje i dag.

Published by: ABP World Group International Child Recovery Services
Follow our updates on Twitter and Facebook

NOTE: We are always available. 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443
UK Phone Number: 020 3239 0013 –
Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

Oppdrag: Hjem til mamma


Det finnes private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge. Noen ganger med bruk av våpen.

14 UENDELIG LANGE måneder er gått siden Anne sist så sønnen sin. Denne septemberdagen får hun ham overlevert på en travel flyplass. Den lille toåringen er blek og tynn, men likevel stor i forhold til babyen hun husker. Han har lært å gå, og det som før bare var babling, er blitt til ord på et fremmed språk. Men da moren tar ham i armene, gråter han redd. Hun er blitt en fremmed. I noen øyeblikk blir moren stående, fortvilet. Så forsøker hun det eneste hun kommer på: Holder den lille kroppen tett inntil venstre side av brystet, og håper at lyden av mammas hjerteslag er noe som aldri helt blir glemt.Hvert år blir mellom 35 og 50 barn bortført fra Norge, tilsammen nesten 300 barn de siste åtte årene. Disse barna blir ikke lokket inn i en bil, ingen av dem er blitt plukket opp av en fremmed. De er rett og slett blitt bortført til utlandet av en som står dem nær – nesten alltid en mor eller far. Det er ingen tvil om at slike barnebortføringer er ulovlige. Likevel møter den av foreldrene som står tilbake, ofte en mur av vanskeligheter. I flere tilfeller vil ikke engang det norske politiet ta imot en anmeldelse. Og fra foreldrenes desperasjon har det vokst frem en helt ny bransje: Private, profesjonelle aktører med erfaring fra krig og etterretning som mot betaling henter barna deres hjem igjen – iblant gjennom velregisserte, nærmest militære aksjoner.

Mange oppdrag.

– Bransjen er i ferd med å eksplodere. Jeg fant et barn i København i forrige uke, over helgen må jeg kanskje til Algerie og lete. Det er utrolig travelt for tiden.Martin Waage snakker uten fakter. Han er en av lederne i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som blant annet tar oppdrag som går ut på å hente hjem bortførte barn. Opprinnelig jobbet firmaet med livvakttjenester, med etterretning i forbindelse med utpresningssaker og en og annen skygging av en utro ektefelle. Og så, for to år siden, kom den første henvendelsen fra en fortvilt mor. Kort tid senere kom enda en, og så en til. Alle sto med kjennelsen fra en norsk rettssal i hånden, oppgitt over at myndighetene ikke hjalp dem med å hente hjem barn som alle rettsinstanser var enige om var blitt ulovlig bortført til utlandet. Siden den gang har Waage vært involvert i mer enn 15 barnebortføringssaker. Han har vært i land som Brasil, Ukraina, Libya, Iran, Taiwan og Algerie for å hente hjem norske og svenske barn. Operasjonene kan innebære alt fra måneder med spaning, gjennomgåelse av alle slags elektroniske spor, diplomati, forskjellige former for overtalelse – og altså væpnede aksjoner. Prislappen for et barn ligger på mellom noen hundre tusen og opp til over en million.– Vi prøver alltid med diplomati først. Vi vil helst løse det på den måten. Men du kan jo prøve å dra ned til Algerie eller Libya og løse en konflikt med diplomati. Det hender at vi må gå til aksjon. Jeg ønsker ikke å gå så veldig mye inn på det.– Hvorfor ikke?– Når du gjør et sånt overtramp i et fremmed land, er det ikke noe å sitte og skryte av i etterkant. Men i noen tilfeller utfører vi nærmest kirurgiske operasjoner der spesial-operatører går inn og henter ut barnet. Vi bruker folk som tidligere har hatt som jobb å utføre antiterroraksjoner og antikidnappingsaksjoner. Dette er folk som har bakgrunn fra spesialstyrker verden over.– Så i praksis blir det litt som når vi ser SWAT-team på TV?– Ja, det kan du godt si.– Bevæpnet?Martin Waage blir stille i fem sekunder. Ti sekunder. Femten sekunder.– Vi er i utgangspunktet ikke bevæpnet. Det skaper mye ekstra problemer for oss hvis vi blir tatt med våpen.– Men dere utfører vel ikke slike aksjoner ubevæpnet i land der det finnes våpen i hvert hus?– Vi har våpen i unntakstilfellene, i de ekstra vanskelige situasjonene i kompliserte land. Dessverre er disse landene overrepresentert.

Begynte med kjærlighet.

Det er ikke slike statistikker man tenker på når man er forelsket. For Anne (40) begynte historien om en bortført baby som en vanlig kjærlighetshistorie. En hyggelig ferie, en kjekk mann. Vi kan kalle ham Adrian. Hun ble sjarmert av manerene, av komplimentene, av hvordan han fikk henne til å føle seg som den viktigste kvinnen i hele verden. Så Anne dro tilbake, igjen og igjen. Etter et års tid giftet de seg. Adrian ble med tilbake til Vestlandet og Norge.Snart var Anne gravid. Da kom problemene med kulturforskjeller. Hun begynte å snakke om skilsmisse omtrent samtidig med at sønnen Thomas ble født. Men skilsmisse var ikke enkelt. Det var imot Adrians religion, kanskje ville det også gå ut over oppholdstillatelsen hans i Norge. Derfor gikk Anne med på en midlertidig ordning der de skulle bo sammen i noen måneder, alle tre. Hun forklarer at hun, i bytte mot at Adrian signerte separasjonspapirene, gikk med på at han skulle stå oppført i offentlige registre med hovedomsorgen for Thomas.– Jeg skjønte ikke helt hva jeg gikk med på. Jeg tenkte bare at vi jo skulle bo sammen inntil videre, så hvis det gjorde det enklere å få ham til å skrive under på skilsmissepapirene, så kunne jeg godt skrive under på papirene om omsorgen. Men avtalen var at det bare skulle gjelde i en overgangsperiode mens vi bodde sammen alle tre, sier hun i dag.

Prøvde å anmelde.

Men papirene skulle snart få en helt annen betydning. Da Thomas var ti måneder, ville Adrian ta ham med til Balkan for å vise ham frem til familien. Anne var innom tanken på at det kunne bli problemer, men skjøv det fra seg. Adrian hadde jo jobb i Norge, han hadde hus og oppholdstillatelse, og han signaliserte på alle måter at målet hans var å komme seg ut av det krigsherjede området. Hvorfor skulle han da kidnappe sønnen deres? Så hun lot ham dra. Det ble starten på et 14 måneders mareritt.– En kveld ringte han. Han sa at sønnen vår skulle bo der nede. At han ville få det bra der.Anne blir stille, spoler mentalt gjennom minnene. Snart kom Adrian tilbake til Norge, uten sønnen. Thomas ble boende hos Adrians slektninger på Balkan. Anne kontaktet umiddelbart advokat for å få en midlertidig avgjørelse på at sønnen skulle hjem til Norge.– Dagen etter dro jeg på politistasjonen for å anmelde ham. Men de ville ikke snakke med meg.Anne sukker. Mannen bak skranken kalte bortføringen av sønnen hennes «bare en familiesak». Anne gikk gråtende ut igjen. Vel hjemme ringte hun Justisdepartementet, familie, venner. Hun søkte på nettet etter informasjon. Etter noen dager fikk hun bekreftet fra departementet at det eksmannen hadde gjort, var ulovlig. Og at hun tenkte helt riktig; for å sette i gang en prosess trengtes en anmeldelse om barnebortføring på den lokale politistasjonen. Anne tørket tårene og dro tilbake til stasjonen. På nytt ble det bomtur. «Ingenting å anmelde – du vet jo hvor ungen er,» sa mannen bak skranken, en annen denne gang. Da hun kom for tredje gang en uke senere, fikk hun beskjed om å komme tilbake om 14 dager. Det var ingen som hadde kapasitet til å se på saken ennå uansett.– Det gikk mange måneder før jeg fikk anmeldt saken. Det ble stadig mer nedverdigende. Jeg fikk ikke komme forbi skranken engang, jeg sto der og gråt etter barnet mitt mens alle som var inne for å rapportere sykkeltyverier, sto rundt og hørte på.

– En skam.

– Dette rammer de aller fleste som får barna sine bortført. Det er en skam, smeller det fra Kjell Schevig. Han leder nettverket Bortført, der foreldre med bortførte barn får hjelp og støtte i kampen. Ifølge Schevig er det svært mange som ikke lykkes med politianmeldelse av de ulovlige bortføringene. Selv måtte han kjempe i et helt år før bortføringen av datteren Caroline til Tyskland i det hele tatt ble registrert .– Folk flest stoler jo på myndighetene. De gjør som myndighetene sier. De venter, håper og tror at den norske staten skal ordne opp. Ofte tar det flere år før de skjønner at norske myndigheter hverken har vilje eller handlekraft til å få barna deres hjem igjen. Det er forhåpningene som tar knekken på dem. Etter år med skuffelser er de både skakkjørte økonomisk og psykisk utmattet, og har ikke lenger råd til å leie inn profesjonell hjelp som kan hente barna hjem igjen, sier Schevig. Han har denne høsten tatt initiativet til et nytt fond. Bortført-fondet gir økonomisk støtte til foreldre med bortførte barn. Støtten gis for å sette foreldrene som Anne i stand til å leie inn hjelp fra private selskaper som ABP World Group. – Jeg synes det er trist at dette er nødvendig. Disse sakene kunne ha vært løst av myndighetene, mener Schevig.

Ikke imot aksjoner.

Hos Justisdepartementet har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen noen direkte innvendinger mot at foreldre leier inn hjelp fra private selskaper for å hente hjem barna sine.– Vi er glad for alle saker som løser seg, og det er opp til den enkelte å avgjøre hvem som skal involveres, sier hun. Aas-Hansen understreker imidlertid at norske myndigheter ikke stiller seg bak ulovlige aksjoner i andre land.– Hvorfor kan ikke norske myndigheter løse saker som dette på egen hånd?– Norske myndigheter bruker de offentlige kanaler som er til rådighet i det internasjonale samfunn for å løse disse sakene. I endel saker kan det ta lang tid, og i noen saker ser vi manglende vilje hos andre lands myndigheter til å etterleve konvensjonen og få til løsninger, innrømmer Aas-Hansen. Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men sier generelt at politiet skal motta anmeldelser i bortføringssaker som i andre saker. Politidirektoratet selv sier at de fokuserer sterkt på barnebortføringssaker, og jobber med problemet i forskjellige kanaler. Direktoratet understreker imidlertid at dette ofte er vanskelige saker for politiet, fordi barnet som regel er sammen med en omsorgssperson.Annes historie er likevel en av dem som endte godt. I sommer lokaliserte ABP World Group sønnen i en liten by på Balkan. Gjennom firmaet leide Anne inn to menn til å overvåke sønnen sin. I fire uker ble Adrian og Thomas konstant overvåket, for å sikre at de ikke flyttet. Imens hadde Martin Waage i ABP møter på ambassaden, hos det lokale politiet og hos Justisdepartementet. I september ga en lokal rett Anne foreldreretten til den lille gutten. Fire dager senere hentet hun ham på flyplassen.

Doper ned barn.

Da hadde han altså glemt moren. Det er en av årsakene til at både Bortført-nettverket og Martin Waage understreker at tiden er en viktig faktor i barnebortføringssaker. De færreste kan leve i årevis med diplomatisk tautrekking. Når et barn allerede har bodd et år eller to i utlandet, er det vanskeligere å få lokale myndigheter til å sende det hjem igjen selv om bortføringen var ulovlig i utgangspunktet – for da vil hjemsendelsen være traumatisk for barnet. For også eldre barn glemmer – eller venner seg til sin nye tilværelse. Martin Waage har flere ganger vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.– Du kan tenke deg en syvåring som er påvirket av faren gjennom to år. Etter så lang tid snakker barnet kanskje mer russisk enn norsk. Et sånt barn blir ikke frivillig med oss.– Hva gjør dere da?– Vi må roe ned barnet.– Roe ned? Medisinsk, mener du?– Det er dessverre nødvendig i en del tilfeller.Det var heldigvis ikke nødvendig i Annes tilfelle. Hun har brukt de siste to månedene til å bli kjent med sønnen sin på nytt. Nylig tilkjente tingretten henne eneansvaret for sønnen. Faren har ikke lenger foreldreansvar, bare rett til samvær seks timer hver tredje helg – under profesjonelt tilsyn. Retten la vekt på at hjemføringen kan beskrives som «dramatisk» og at bortføringen hadde gitt Thomas «alvorlige traumer» som fortsatt preger ham i dag.– Men nå går det mye bedre, mener Anne. – Vi har vært sammen hvert eneste minutt i to måneder. Han er fortsatt skeptisk til nye mennesker, men han er trygg på meg. Og så er han så flink! Stemmen blir et øyeblikk tykk av morsstolthet.– Han har lært seg så mange norske ord at du vil ikke tro det! Alle slags husdyr, middag og nese og armer og ben og mye annet!Anne sukker fornøyd. A-magasinet kan ikke si hvor hun bor, ikke beskrive gaten eller huset. Adrian bor fortsatt i Norge, og Anne er livredd for en gjentagelse av de 14 månedene sønnen var borte fra henne. Hun har flyttet til en ny landsdel, mange mil unna eksmannen. Hun og Thomas lever på hemmelig adresse og med hemmelig telefonnummer. Bare de aller nærmeste vet hvor de oppholder seg.– Jeg slipper ham ikke av syne igjen. Jeg tar ikke sjansen, smiler hun. Til tross for lykken kjenner kroppen hennes fortsatt påkjenningene. Anne er ennå ikke klar for å begynne å jobbe igjen etter sykmeldingene.– Og etter hvert må jeg kanskje ta ulønnet permisjon, for jeg tør ikke sende ham i barnehage ennå. Akkurat nå er ingenting viktigere enn at vi er sammen. Han har traumer som skal bearbeides, jeg har en sorg jeg må bli ferdig med. Og så må vi bli ordentlig kjent igjen.

Bortført-fondet samler inn penger til Eva

Kilde: Bortfø / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortfø