Jon Gulbrandsen / Norske ruiner i utvalg – Et kritisk søkelys på domstolene


Kilde: Jon Gulbrandsen / Bortført.no

Kanskje er Jon Gulbrandsens bok “Norske ruiner i utvalg” et tegn på at forlagene nå er i ferd med å innse behovet for et kritisk søkelys på domstolene? Gulbrandsen hevder at de mest notoriske lovbryterne her i landet er dommere. Dette har nok mange før ham fornemmet, uten at de har greid å sette ord på det, like elegant som Gulbrandsen har gjort.

Den kanskje sterkeste beretningen er forfatterens eget møte med det norske rettsvesenet, som overlot barna hans til en alvorlig sinnssyk mor og slik ødela en hel familie, etter alt å dømme av politiske årsaker.  En familie som før hendelsen besto av to suksessrike akademikere og to veltilpassede barn.  Det hører også med til historien at hele statsapparatet, fra rettsvesen, helsevesen, barnevern til NAV, fraskriver seg ethvert ansvar for en historie de selv har vært hovedaktører i.

I sin essaysamling “Norge mitt Norge” stilte Jens Bjørneboe spørsmålet: Har juristene sjel? Offentlig kritikk av dommerstanden døde ut omtrent samtidig som Bjørneboe døde i 1976, til tross for at det er mye å kritisere.

I Norge tas ikke rettssakene opp på lydbånd eller video. Man bruker heller ikke stenografer. Når en rettssak er over, så er det ingen som kan gå inn å sjekke hva vitnene fortalte. Hvorfor er det slik? Fritz Moen-saken er det eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i Europa. Er det tilfeldig at vi har en slik ekkel Europarekord?

Forfatterens egen historie burde alene være nok til å så tvil om den norske statsforfatningen, og da spesielt rettsvesenet, men forfatteren går videre, og sannsynliggjør at denne typen rettsavgjørelser langt fra er uvanlige, men tvert om danner normen i norsk rettspraksis. Syphilia Morgenstierne (alias Mari Toft), kommenterer bokens kapittel 2 med å si at forfatteren “har levert en helt sensasjonelt god og personlig og oppsiktsvekkende beretning, ikke fordi opplevelsen er enestående, men nettopp fordi den har generell gyldighet og samtidig er personlig skrevet og med intelligens og humor, og utrolig nok blottet for offerets selvmedlidenhet selv om det er uhyggelige ting han beskriver.”

Den samme opplevelsen sitter igjen etter å ha lest også de andre kapitlene i boken, enten det gjelder Norges høyst fortjente jumboplass innenfor skole, forskning og næringsliv, eller det gjelder kirkens tanketomme og selvtilfredse utlegginger av åndelige sannheter. Forfatteren plasserer ansvaret primært hos norske politikere, sekundært hos en del interessegrupper, men legger også noe av skylden på den norske folkesjelen.  Men han stopper ikke med dette; det foreslås konkrete og til tider konstitusjonelle løsninger, både i deler av kapittel 1 og i slutten av kapittel 4.

Boken anbefales varmt til alle som er samfunnsengasjerte, og spesielt til politikere og jurister, enn skjønt det sier seg selv at de to siste neppe vil stå først i bokkøen. Her er noen utdrag fra Norske ruiner i utvalg:

“Hydrodirektøren som takket nei til et forskningssamarbeid med Boeing hadde forresten et økenavn blant de ansatte; de kalte ham ‘Teller’n’, fordi alt han kom over, skulle telles.  Øyensynlig var han av den oppfatning at dersom et problem først kunne omgjøres til tall, så kunne det senere også løses ved hjelp av en kalkulator.  Oppfatningen synes å være rådende blant både økonomer og organ-isasjonsteoretikere, og i dag finnes disse overalt i samfunnet, til og med i militæret, hvor de ivrigste allerede har rukket å havne i historiebøkene.  Mest kjent er Robert McNamaras forsøk på å legge strategien for Vietnam-krigen med de samme metodene han hadde ledet Ford Motor Company.  “Etter alle målbare størrelser vinner vi denne krigen,” konkluderte han, etter å ha vært på lynvisitt i Sør-Vietnam med notatblokk og regnestav.

Denne noe underlige trosretningen kalles på engelsk for ‘New Public Management’, men på norsk er den kjent som ‘MRS’ eller ‘Mål og Resultat Styring’.  Hele den norske statsforvaltningen er underlagt dette systemet, og er i hovedsak forklaringen på suksessen til slike etater som NSB, Jernbaneverket, NAV og UDI.  Tidligere universitetsdirektør Hanne Harlem er også en av dem som bekjenner seg til tellemetoden, blant annet skulle hun telle seg frem til hvor godt Universitetet i Oslo fungerte ved hjelp av en 24-punkters liste over tellbare mål.  Her er tre av dem; 1) Studenter pr vitenskapelig årsverk pr år.  2) Antall omvisninger av skoleklasser og 3) Andel kvinner i faste vitenskapelige stillinger.   Resultatet vil sikkert etter hvert bli både flere kvinnelige ansatte og flere besøkende skoleklasser, men flere Nobelpriser blir det neppe.  Men det var vel heller ikke hensikten.  I alle fall flykter talentene gjerne til utlandet, slik Terje Lohndal gjorde, da han meldte overgang fra Universitetet i Oslo til University of Maryland.  Men UiOs rektor, Ole Petter Ottersen, beroliger med at “Vi kan ikke på død og liv holde på alle talenter” (Aftenposten, 28. januar 2010).

Heller ikke sykehus eller barnehager slipper unna disse menneskene; studenter og barn så vel som pasienter skal nå betraktes som ‘kunder’ og driften skal kvalitetssikres gjennom kursing i internfakturering, prosjektstyring og bestiller/utfører modeller.  Resultatet er blant annet at St. Hanshaugen i Oslo legger ned et SFO-tilbud for funksjonshemmede barn og at Helse Førde nedprioriterer ortopedipasienter fra eget fylke.  Sven Bue Berger og Jon Bolstad gir oss begrunnelsene: “Kundegrunnlaget er ikke godt nok” og “Pasienter fra eget fylke genererer mindre inntekter enn pasienter fra andre fylker“.  Igjen er det bokførerlogikken og revisorvisjonene som skal forme fremtiden vår, og ikke forstand, kreativitet eller hjertelag.

Likevel kan symptomene noen ganger til forveksling minne om det motsatte, som da UDI saboterte sin egen politiske ledelse og lot 200 irakere få bli i Norge.  Hjertelag?  Slett ikke – utvalget som gransket saken ga denne forklaringen: UDI hadde ikke hørt på politikerne sine, fordi de fulgte MRS-rutiner i stedet, blant annet ved at de hadde et “ensidig fokus på produksjon og saksavvikling” (Dagbladet, 27. januar 2007).

På den andre siden har domstolene helt på egen hånd utviklet et skrekkregime som bryter radikalt med alminnelige folks rettsfølelse, men når de i tillegg begår regulære lovbrudd, kan det være betimelig å spekulere over mulige motiver.  Tore Sandbergs henvisninger til skifteretten antyder økonomiske motiver, men dette er neppe tilfellet i privat- eller strafferettslige saker, så motivene må være flere.

Kvinnerettslige hensyn er en annen aktuell kandidat, kanskje spesielt i barnefordelingssaker, noe som også sannsynliggjør politiske motiver.  Dette styrkes av et forhold som påtales av statsviter og professor ved Universitetet i Bergen, Gunnar Grendstad, som gjennom et forskningsprosjekt har avdekket at Høyesterettsdommere som er utnevnt av Arbeiderpartiet, har en tendens til å dømme i favør av staten og å sette individuelle menneskelige hensyn til side.  Grendstad utdyper det på denne måten: “Høyesterett kan betraktes som et politisk organ når den i siste instans avgjør vinnere og tapere i kampen om ressurser og rettigheter i samfunnet.”   Stoltenberg II-regjeringens forsøk på å etterlikne norske redere for 21 milliarder kroner led nederlag i Høyesterett, men det er interessant å merke seg at de fem dommerne som stemte for regjeringens standpunkt, alle var utnevnt av Arbeiderpartiet (Aftenposten, 13. februar 2010).  I dette ligger politikernes kanskje aller største bedrag, nemlig forestillingen om at statsmakten er delt mellom Storting, Regjering og Domstoler, et bedrag så grovt at det faktisk er gjengitt i samtlige av skolens lærebøker, og får lov til å stå der.

Men hva da med de tilfellene hvor dommere begår overlagte justismord eller frikjenner like overlagte lovbrytere?  Kvinnepolitiske hensyn kan her bare forklare et fåtall av saker, slik som når fedre dømmes for overgrep mot barn på grunnlag av påstander fra mødre som vil skilles.

Med referanse til frikjenning av råkjørere, er det i eksempelet foran godtgjort at lovbryteren var millionær og tilhørte samfunnets øverste kretser.  I tillegg kommer de berømte stortingspensjonistene, hvor Kjell Magne Bondeviks sak blir henlagt, mens en kvinne fra Alta under identiske forhold blir dømt (Aftenposten, 10. mars 2009).  Med dette er kriteriene for kameraderi også på plass.  Alternativet er god gammeldags dumhet, men dette er vel det eneste seleksjonen av dommere kan garantere at det ikke er.  Kameraderi blir dermed den tredje kandidaten.

Men hvordan klarer dommere å idømme straff når den dømte verken er skyldig eller er motpart til verken kvinner eller kamerater?  Antakelig er noen av disse tilfellene et resultat av jussens noe særegne form for logikk, slik som i Tengs-saken, men både egne og andres observasjoner (eksempelvis sorenskriver Carl-Hugo Lunds rapport) indikerer at det også kan ligge et element av maktberuselse i hva de foretar seg.  Frekvensen av aggressive følelsesutbrudd hos dommere i retten er påtakelig og kan være en indikasjon på at rettssalene i stor grad brukes til å utøve dominans, og ikke til objektive avveiinger av argumenter, slik fru Justitia skal gjøre.  Fenomenet er alminnelig kjent, også utenfor landets grenser, og later til å være et karaktertrekk hos historiens mest beryktede dommere, slik som den fremtredende tyske juristen, dr. Roland Freisler.  Kandidat fire og fem blir dermed de noe ulne begrepene juss og maktberuselse, men la oss for enkelthets skyld kalle det jussrus.”

¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤

Fra “Norske ruiner i utvalg” tilbake til Jens Bjørneboes spørsmål: Har juristene sjel?

Bjørneboe skriver: “Ja, de har sjel, men den er annerledes enn hos andre mennesker, i og med at juristers rettsbegrep ikke som hos vanlige folk er knyttet til moral, eller: “Rett-og-Rettferdighet”, men til helt underordnede, faglige detaljspørsmål. Det angår hele landet at visse strafferettslige reformerer er nødvendige, – bare unntatt én befolkningsgruppe: Nemlig juristene!”

Les også: De fleste, men hva med de andre
Norske ruiner i utvalg kan kjøpes hos Bokkilden.no og Notabene.no.

Follow our updates on Twitter and Facebook

One key to ABP World Group`s successful recovery and re-unification of your loved one is to use all necessary means available

Contact us here: Mail

Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

NOTE: We are always available 24/7

U.S Phone Number: (646) 502-7443

UK Phone Number: 020 3239 0013 –

Or you can call our 24h Emergency phone number: +47 45504271

2 thoughts on “Jon Gulbrandsen / Norske ruiner i utvalg – Et kritisk søkelys på domstolene

  1. – Her enda en gjengiveøse av Jens Bjørnboes kritikk av Norgske domstoler, juristers manglende lmoral men bruker en egen form for motsatt logikk som rettferdigjør avgjøresler med klar urett som neste formåll begrunnet med de groveste selvmotsigelser som mår blandet riktig sammen med juridisk krumspring kan domfelle den klart uskyldige og innføre ordninger som brytter med alt av grunnlovsfestede krav uten at dette engang blir drøftet som et lovbrudd da man selv bestemmer hva som er saken premisser og hva man velger å ikke være del av hva spm er lagt til grunn. -Og sjelden er absuirditetn til domstolene blitt gitt med et klarere utrykk og innhold enn hva han sier her.i et etterord til hans bok “under en hardere himmel”

    Jens Bjørneboe:
    “Den såkalte ”landssvikanordning” som ble dekretert i London i 1944, var grunnlovsstridig uten noe offentliggjørelse før dens ikrafttreden, noe som medførte et nytt surrealistisk innslag i norsk rettsliv.. Anordningen fikk tilbakevirkende kraft, hvilket ingen norsk lov kan ha. Den medførte også med tilbakevirkende kraft dødsstraffens gjeninnførelse for sivile forbrytere mot Staten.

    Uten nevneverdige vanskeligheter fikk man i tidens fylde Høyesterett til å akseptere marerittet. Landsvikanordningens tilbakevirkende kraft ble begrunnet og mulig ved at man kalte det en amnestilov. En amnestilov som i Norge muliggjorde 25 henrettelser må sies å være enestående i sitt slag.”

    Det klare standpunktet om at Norge har et anakronistisk demoraliserte rettsvesen har sin første opprinnelse i innsikten min om i landsvikoppgjøret. Det er til dags dato min mening at landsviksoppgjørets totale brudd mellom rettspleie og moral har vært, og er,en kronisk livsskade for norsk rettsliv. Smittestoffet fra fascismen ble overført i de dager da vi feiret vår demokratiske frihet.

    Lover med tilbakevirkende kraft, ”de generalpreventive hensyn”, er de slagord under reaksjonære synspunkter ble innført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.”

    – Man kan ikke se bort fra at lovløshteten i domstolene som Jon påpekker har sin opprinnelse i hva her hevdet og dette til dels eller helt er grunnen til at rettvesnet har å havnet på helt ville veier som , der de er den lovløse utilregnelige faktoren i mange menneskers liv, der deres klare formål skulle vært at de skapte stabiliet og forutsigbarhet og selv hadde en indrive justis som krevde enda strengere etterlevelse av lover enn kravene til den øvrig ikke juridisk faglærte delen av norges innbyggeree…..

  2. En fantastisk bok, når det gjelder domstolene så har faktisk n orske domstoler blitt valgt til en av de “beste”:http://www.domstol.no/no/Aktuelt/Nyheter/Norden-har-best-rettssikkerhet/, De nordiske land kommer i særklasse best ut i den rettssikkerhetsindeks for 2014 som World Justice Project nylig har presentert. De fire første plassene går til Danmark, Norge, Sverige og Finland. Det skriver domstolmagasinet Rett på sak. og det påståes at 85% av det norske folk er fornøyde med rettstaten . Jurist Hermann Berge satte tidlig søkelyset på at ca. 50 % av dommerne hverken har avlagt ed eller “dommerforsikkeinger”:http://www.norgespartiet.no/leserinnlegg/251-falske-dommere-og-ugyldige-rettsavgjorelser-i-lrettsstatenr-norge.html
    Han har også satt søkelyset på LOVISA, som domstolen bruker som dokumentbejhandlingssysytem, De fleste dommere skriver ut word-filen og sender dette udokumenterte dokumentet til forkynning som om det var en erettsavgjørelse , dette er rettstridig , men like fullt godtatt som excellent jus i Norge .
    Før dommen blir sendt ut, blir det faktisk ikke tatt kopi av den før utsendelse , slik at domstolen ikke har noen kopier av de rettsavgjørelser som sendes ut .
    Skulle noen ønske en kopi av en dom , kan sekretœren logge seg inn, skrive ut en utskrift , stemple den som “rett kopi “ av en original som ikke finnes og sender den ut .
    I forhold til rettsikerheten er dette livsfarlig .

    LOVISA har ingen sikkerhetsforanstaltninger som kan hindre dem som måtte få adgang/tilgang til systemet å endre rettsavgjørelser alt etter behov, og slike endinger blir ikke registrert .

    Systemet står helt naken for korrupsjon uten vern .d

    Hvis systemet b lir angrepet , finnes det ingenting som kan registrere slike “angrep”:http://www.mayharriet.net/408728218 og dette skal folk stole på når hvem som helst kan logge seg inn på word-dokumentet og endre vedtak .

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s